Sjangeren som elskes og hates
Få tv-genre, kanskje bortsett fra øvrig reality-underholdning, er elsket og mislikt så sterkt som produksjon av virkelighetskrim. Undertegnede har selv lenge lurt på hvorfor han tidlig ble så hektet på krim fra virkeligheten.
For selv om genren i dag også er like husvarm som noe annen underholdning, spør man seg gjerne fremdeles - hvorfor tiltrekkes man dette som ofte er både privat, ubehagelig og tidvis grotesk?
Lange tradisjoner og kompleksitet
Nå er ikke true crime som genre så ny som man kanskje vil tro. Skildringer av virkelige krimsaker og hendelser har alltid vært gjenstand for stor oppmerksomhet, ikke minst igjennom media og i bokform. Men selve genren ‘true crime’ kan sies å virkelig ha våknet da den amerikanske forfatteren Truman Capote ga ut sin banebrytende bok In cold blood tilbake i 1966. Capote ønsket å skrive om de rystende drapene på en amerikansk familie, og boken ble slik en formidling av virkelige forbrytelser, og ikke bare en type krim som var ren oppdiktet fiksjon.
Som primært tv-underholdning, har dog genren virkelig eksplodert det siste tiåret. Produksjoner som The Staircase, Making a Murderer, The Jinx og Tiger King er eksempler på store produksjoner som virkelig har slått an. Netflix sin fremvekst som den desidert største strømmeprodusenten, har selvsagt vært en stor pådriver her, men nærmest samtlige andre produsenter og kanaler med respekt for seg selv og sitt krim-elskende publikum, har alle et uant antall true crime-produksjoner i sin katalog.
Norge slang seg på bølgen
Det tok heller ikke lang tid før selv norske produksjoner ble en del av bølgen, hvor særlig store, norske kjente drapssaker ble ettergått nærmere i sømmene. Plutselig ble genren også veldig nær oss nordmenn, og undertegnede husker at han tenkte at dette føltes som et litt rart og faktisk uventet skifte innen norsk tv-underholdning. For, var det ikke noe veldig unorsk over denne formen for underholdning? Er ikke true crime en genre og noe vi nordmenn stort sett “holder oss for god til” å grafse, grave og lage underholdning av?
Mye av kritikken mot virkelighetskrim pleier nemlig å ligge i graden av nærhet til personlige tragedier. Ord som ‘sosialporno’ og ‘smakløst’ er betegnelser man nesten daglig hører fra kritikere av genren. At man belyser private tragedier, og nærmest gjør det til ren, pur underholdning, er riktignok noe man som konsument blir tvunget til å tenke over og ta standpunkt til. For ingen ville vel likt å få et kamera opp i trynet, når man står i sitt livs aller mørkeste periode? Men, er fenomenet true crime virkelig bare så utspekulert, fattig og enkelt?
Blir ikke slike måter å se genren på litt vel lettvint? Man kan selvsagt velge å fremheve disse negative aspektene ved true crime, og gudene skal vite at det også lages mye drit, men da hopper man vel samtidig lettvint bukk over et ofte langt mer komplekst helhetsbilde, og som blant annet speiler vanvittig mye ved oss mennesker?
Kontrastenes verden - ubehag og følelser vs. fascinasjon og saklighet
Da undertegnede gikk på NTNU i Trondheim på medie- og filmvitenskap, var noe av det første han lærte det faktum at virkeligheten ofte overgår fiksjonen. Hva ligger i dette? Jo, at hendelser i virkeligheten ofte kan være vel så utrolige, vanvittige og vanskelige å tro at faktisk har skjedd, som det fiksjon kan oppleves som urealistisk og “over the top”. I tilfellet med eksempelvis en filmatisering, så kan det være veldig vanskelig å få publikum til å tro på at historien som er laget som film, faktisk har skjedd i virkeligheten.
Den enkle, men korte opplysningen i starten om at historien du nå skal se er “basert på en sann historie”, eventuelt er “inspirert av en sann hendelse” føles slik å gjøre noe med oss. Vi blir på en måte intellektuelt tvunget til å ta filmen for god fisk og slik erkjenne at ja, virkeligheten kan sannelig være minst like vill og gal, som det oppdiktet fiksjon kan være.
Krim fra virkeligheten kan på mange måter sammenliknes med en god krimbok - den forteller noe spennende, noe mystisk, utrolig, og tilbyr oss slik en form for trygg spenning vi selv uansett kommer trygt ut av, som opplevelse.
Vi har alltid vært nysgjerrige
Det eneste som skiller true crime fra fiksjon, er jo at hendelsene faktisk har skjedd. Og her ligger jo mye av årsaken bak hvorfor dette også blir ekstra fascinerende. Vi kan dykke ned i så mye oppdiktet fiksjon, sci-fi og eventyr vi bare vil, men utroligheter rundt livets gang har det nå engang med å på fascinerende vis overraske oss, gang på gang.
For er ikke vår fascinasjon av true crime bare en forlengelse, eventuelt en fortsettelse, på sider ved oss mennesker som alltid har eksistert? Har vi ikke alltid vært nysgjerrige på naboen? På hvorfor Fru Andersen nede i gata plutselig døde? Og har det ikke alltid blitt skrevet om andre menneskers lidelser, urett, utrolige hendelser og lignende, i nyheter og i bøker? Forandrer medietypen og formidlingsmåten av slike historier (altså via film og tv) noe særlig på gyldigheten, fascinasjonen eller “lovligheten” av å fortelle slikt?
Motiver for deltakelse og personlig engasjement
Film- og tv-mediet er kanskje den sterkeste kunstneriske og kulturelle uttrykksmåten vi har, og mediet har følgende alltid møtt kritikk og motbør, spesielt fra kritiske røster som virker å misse poenget med at vi alltid har fortalt historier om andres lidelser. I dag finnes det et utall dokumentarer og serier som tar opp drapssaker, mysterier, fascinerende hendelser, og nettopp fordi mediet er så sterkt, bør man også kanskje skåne de involverte ekstra godt. Det er eksempelvis null problemer å forstå at om en selv hadde blitt rammet av en tragedie, ja så ville man jo ikke i utgangspunktet hatt lyst på et tv-team hjem i stua, hvor historien din ble blottlagt for hele verden. Sorg, tragedier og privatliv er jo i utgangspunktet nettopp dét - privat.
Det er derfor lett å se for seg at man selv umiddelbart ville ha sagt et klart «Nei!» til en forespørsel om en eventuell produksjon, om man ble kontaktet av en produsent. Ens egne hendelser og personlige tragedier har vel ingenting med allmennheten å gjøre! Eller? Er det bare medier og nyheter som har lov til å formidle fra en hendelse, eller har den også allmenngyldig interesse, utover dette? Hvor kommer eksempelvis overgangen inn, fra å kun være noe nært og personlig privat, til (også) å bli noe langt mer omfattende og som et allment traume?
Omfang og nedslag
Som eksempel kan vi se for oss én av USAs uendelig mange seriemordersaker. På den ene siden er selvsagt de nærmeste pårørende til ofrene for en seriemorder noe ingen bør krafse og grave i. På den annen side - om en seriemorder har herjet og skapt frykt i en by, bygd eller et avgrenset geografisk område, ja så blir fort saken ganske så mye større og favner mye bredere enn kun de nærmeste pårørende. Skal man da videre la være med å grave i saken i respekt for de nærmeste pårørende, eller... skal man vise forståelse for at også hele bygda ble rammet og kan ha interesse i å få svar på ting?
Og, hvorfor har det seg slik at mange involverte slektninger og nære pårørende, merkelig nok likevel velger å være med i slike produksjoner? Ser vi bort i fra økonomisk kompensasjon (altså at man blir betalt for å stille opp, noe som selvsagt og helt klart er et motiv for mange), står vi igjen med motiver som kanskje ikke virker så dumme og uforståelige likevel.
Personlig deltakelse, eller avstand?
Under en etterforskning eller omstendigheter rundt eksempelvis en drapssak, er det begrensninger for hvor mye delaktig og opplyste selv de nærmeste pårørende blir. Disse kan også ha problemer med å bli hørt av politi og etterforskning, og hvor opplevelsen av det å se at saken blir henlagt, går ned “feil” vei eller forblir uløst, kan bli vel så traumatiserende som noe annet. Ved å selv ta del i en true crime- eller dokumentar-produksjon, kan pårørende føle at de blir hørt, at de får fortalt sin egen historie, og at det videre ikke nødvendigvis blir stilt skeptiske spørsmål tilbake fra politiet. Dette kan selvsagt gå begge veier - man kan lyve, bruke produksjonen for å spre løgner, samt forsøke å opprettholde feil inntrykk.
Samtidig kan det altså også føles forløsende for enkeltindivider, at man får fortalt historien til avdøde, slik man faktisk tror den skjedde. De pårørende står dessuten ofte i en suppe av rykter, snakk og usannheter i lokalbefolkningen, noe som kan oppleves vel så traumatisk og fælt som noe annet. Ved å delta i en produksjon og her få avkrefte rykter, håper man at rettferdigheten skal seire, og selvsagt - at den siste lille biten i puslespillet vil kunne dukke opp. Hvem kan slik bebreide pårørende for å ønske dette ved en slik deltakelse?
Sosialporno og/eller speilbilde av oss selv?
For det er ikke til å unngå at man lett kan forstå hvorfor en sørgende mor, far, eller nær venn velger å bli med på noe så privat og utleverende - man ønsker og håper at det skal føre til en løsning, at et nytt spor dukker opp, eller at man klarer å engasjere folk som vet noe til å snakke. Og i det hele tatt - en slik produksjon kan fort være motivert av at rettssystemet rett og slett sviktet og ikke klarte oppgaven det var satt til, nemlig å løse saken.
True crime-produksjoner drives nemlig ofte av dette motivet - at systemet, igjennom å sikte, fotfølge og/eller dømme feil person, blir som en egen og ekstra fiende som svikter oss, noe som ytterligere fascinerer og skaper stort engasjement i oss. Da er det lett å forsvare og like en true crime-produksjon, og bildet blir fort litt mer komplisert og flersidig enn at det bare er “smakløs sosialporno”.
Som konsumenter av virkelighetskrim er det dessuten ofte flust å speile seg i. Alle har opplevd urett, og alle kan ha opplevd vonde, traumatiske ting i livet. I tillegg kommer alle de av oss som heldigvis ikke har opplevd slikt, men som altså likevel engasjeres av å se historier om de som har opplevd det. Enten man tilhører den ene eller andre gruppen her kan motivene og de personlige gevinstene av å fortære true crime, oppleves veldig subjektivt sterke.
Trøst, egenterapi og bearbeiding
En nyere studie av seere av true crime, fant ut at særlig kvinner med erfaring fra traumatiske opplevelser, fant en trøst i det å se true crime. Man kan slik tolke dette dit hen at man ikke er alene om å ha opplevd fæle ting, og at man videre kan få inspirasjon til å takle traumer og veien videre i livet, ved å overvære andres bearbeiding av liknende traumer. Videre kan man også finne inspirasjon til faktisk å si ifra, om man selv blir utsatt for vold og lignende, noe vi godt vet at millioner av både kvinner og menn utsettes for, daglig.
I den litt andre dystrere enden av skalaen, kan man selvsagt også finne fanatiske fans av true crime, mennesker som blir besatt av eksempelvis seriemordere og nærmest ser på dem som forbilder og inspirasjon til etterfølgelse. Det er blant annet også et kjent fenomen at seriemordere og andre kriminelle dømte har haugevis med fans og groupies på utsiden, mennesker som forguder dem, ja rett og slett utvikler et følelsesmessig sterkt bånd med dem, og videre gjerne sender brev til fengselet, ja til og med møter den innsatte og gifter seg med ham (!).
Men hva så? Blir ikke dette det samme som å påpeke at det alltid vil være galne mennesker som også ser og elsker skrekkfilm? Men bør menneskeheten slutte med å lage, produsere og konsumere skrekkfilm av den grunn? Selvsagt ikke.
Personlige referanser avgjør
Det kan være lett å tenke seg at mye av stigmatiseringen og fordommene mot det å “like” andres lidelser, handler om eldgamle holdninger. Både tv-mediet, film- og ikke minst fremveksten av skrekkfilm som genre måtte gå igjennom mye av det samme. Likte man slike ting, ja så var man enten tvilsom, gal i hodet, og/eller elsket andres lidelser. I dag vet vi heldigvis litt mer om slike fenomener, fenomener som heldigvis er ganske mer komplekse og flersidige enn som så. Det er ingen som i dag tror at operasjonssykepleiere bare elsker å se blod, åpne kroppsdeler og se på at pasienten lider. Det er (forhåpentligvis!) ganske mange andre grunner til at enkeltpersoner ønsker og ender opp med å bli nettopp operasjonssykepleier!
Det samme med vår fascinasjon for krim, spenning og menneskers vonde opplevelser. Selv elsker undertegnede true crime ikke fordi jeg elsker å fråtse i fæle åstedsbilder og opplysninger, ei heller det å se pårørende sitte å gråte sønderknust foran et kamera. Faktisk er dette noe av det mest ubehagelige jeg selv også vet om, rundt denne genren. (Jeg vil helst være det foruten, selv om det også i små doser virkelig kan gjøre produksjonen både saksmessig og empatimessig veldig mye sterkere og bedre). Derimot fascineres jeg langt mer av problemstillinger knyttet til motivasjonen bak den/de kriminelle. Hva fikk dem til å gjøre som de gjorde. Hvorfor gjorde de det? Hvordan kom man seg dit? Hvor mye hadde oppvekst, miljø, relasjoner og medmennesker å si?
True crime som samfunnskritikk
Videre vil man selvsagt ut i fra en emosjonell deltakelse, av sympati og empati, gjerne se at den eller de skyldige blir tatt. Skjer ikke dette, blir fokuset ofte dreid over på politiarbeidet, etterforskningen og rettssystemet. Hvordan spiller samfunnet for øvrig og rundt de involverte her, inn? Er hendelsene et resultat av dette, og/eller (u)kultur? Fungerer lovsystemet og rettsinstansene i samfunnet?
Alle disse faktorene er med på at jeg, og sikkert de aller fleste, elsker denne genren. Og slik blir plutselig bildet over hvorfor denne utskjelte genren altså blir så godt likt, langt mer komplekst og mangesidig. Jeg selv slutter eksempelvis aldri å fascineres og sjokkeres over hvor ofte det amerikanske rettssystemet kræsjer totalt, og slik svikter både de avdøde, de pårørende, de siktede, og videre tilfører enda mer tragedier og problemer til samfunnet det egentlig skal tjene.
Forsvar eller angrep
Men helt i bunn og grunn, er kanskje likevel også true crime noe som appellerer til helt grunnleggende sider i oss, akkurat som vi mennesker også, noe ironisk og merkelig nok, elsker å ta berg og dalbaner, utsette oss for små og større farer, elsker å se skrekkfilm, og så videre. Alt dette er å utsette seg selv for farer, men uten å egentlig være i fare. Denne vissheten om tryggheten i spenningen, er helt avgjørende for de fleste. True crime snakker til oss på samme måte, og trigger mange av de samme knappene i oss.
Som enkelte studier av skrekkfilmentusiasme har kommet frem til, kan dette handle om at man instinktivt forbereder seg på eventuell virkelig fare, at man “øver seg”, so to speak. Og kanskje er det også slik noe positivt og altså helt naturlig over å mentalt øve seg opp på denne måten. I disse dager går serien Monstre: Historien om Lyle og Erik Menendez sin seiersgang på Netflix. Serieskaper Ryan Murphy har svart på kritikk mot serien at han blant annet “... ønsker å sette fokus og skape debatt om noe som aldri snakkes om, nemlig seksuelt misbruk mot
Man kan mislike slike rene underholdningsproduksjoner så mye man vil, men Murphy har et poeng her, nemlig at tv og underholdning faktisk får folk til å snakke, både med seg selv inni sitt eget hode, men også sammen. Åpenhet blir slik et godt motiv og en plusside ved det å bringe store kjente saker frem i lyset igjen på denne måten.
Etikk og moral i bunn
Én ting er i hvert fall sikkert - undertegnede orker ikke å bruke én kalori på å ha dårlig samvittighet for å elske denne genren, selv om den altså også rommer mye tankevekkende og problematisk. Den nevnte Monstre-serien har eksempelvis fått kritikk for å glamourisere skurkene, og at serien slik spiller på det faktum at enkelte også tiltrekkes fæle handlinger og de skyldige, mer enn å dømme deres handlinger kritisk.
Men dette komplekse spekteret er nemlig også noe av det som gjør genren så oppslukende og interessant, som speilbilde av oss mennesker. Men generelt sett må ansvaret i første rekke ligge på dem som faktisk produserer slik underholdning, at man ikke tråkker over etiske og moralske grenser, for da får man fort usmakelighet i mange ledd.
På sitt beste kan imidlertid true crime være like oppslukende som noen annen underholdning, samtidig som man yter både ofre, pårørende og saken som helhet rettferdighet og oppmerksomheten den fortjener. Oss menneskers fascinasjon for slike ting er helt naturlig, og følgende er dette noe vi aldri kommer til å klare å dempe, selv om enkelte ikke liker fenomenet.
Comments