Anmeldelse: How to Train Your Dragon
- Tore André Øyås
- 12. juni
- 4 min lesing
Ganske så vellykket eventyrformidling og anime-overgang.
Blant tøffe vikinger og et røft miljø på øya Borkøy vokser tenåringsgutten Hikken opp. Etter at moren hans ble tatt av en drage da han var liten, har særlig faren hans hatt et innbitt raseri mot dragene som herjer i området rundt øya. En dag møter Hikken på dragen Tannlaus og utvikler et nært vennskap med ham. Hikkens utfordring blir nå videre å få faren og de andre på øya til å innse at de kan leve i vennskap med dragene, i stedet for å drepe hverandre. Kan de klare å skape en ny fremtid sammen?
I regi av Dean DeBlois har en av nyere tids virkelig store animasjonssuksesser blitt omgjort til live-action film, og det med et gledelig vellykket resultat. Trolig ligger mye av årsaken i at regissør DeBlois selv også gjorde de tre animasjonene for DreamWorks i Dragetreneren 1-3. DeBlois er også mannen bak en annen animejuvel i Lilo & Stitch fra 2002, og viser med Dragetreneren anno 2025 at han enda har grepet om effektiv, rikholdig og en svært underholdende måte å fortelle på.
I hovedrollen som unge Hikken står Mason Thames som for alvor ble lagt merke til i grøsseren The Black Phone tilbake i 2021. Thames har både sjarmen og den lille sårbarheten som passer karakteren Hikken veldig godt, og måten han vokser på igjennom historien er noe som driver dette narrativet godt fremover. Hikken både ser opp til og får en slags “fiende” i jenta Astrid - en beinhard, tøff og dyktig jente som er mye bedre enn ham til å jakte på drager. Etter hvert som Hikken møter på Tannlaus, lærer han seg imidlertid alternative og langt fredeligere måter å temme dragene på, og Astrid blir sammen med sine jaktkamerater derfor stadig utfordret av Hikken.
Etter en veldig heftig åpningsscene, som allerede her lover godt for resten av filmen, legges sakte men sikkert de tematiske og etisk-moralske elementene i historien. Hikken er åpenbart en gutt som ikke vil skade og drepe, men heller forsøke en mer fredelig tilnærming i øyas problem med dragene. En dag skader han en av de mest myteomspunnede dragesortene, en “mørkevrede”, en type drage som er så mørk at den knapt synes på nattehimmelen. Hikken gir ham navnet Tannlaus grunnet dens evne til å trekke tilbake tennene - slik en katt gjør med klørne. Tannalus er skadet og får hjelp av Hikken til å fly igjen, noe som gjør at de to utvikler et språk og god kjemi mellom seg.
Det som gjør at Dragetreneren føles å være så velfungerende, er blant annet en drivende engasjerende fortalt historie, med karakterer vi fort føler noe for. Karakterene er riktignok ikke noe voldsomt komplekse, og andre kjente navn som Gerard Butler og Nick Frost bekler overfladiske skikkelser. Men satt til et slikt univers, føles ikke filmen å lide åpenbart under denne enkelheten. Rent visuelt er det, spesielt i de mørke kveldsscenene, bildene noe grautete og rotete i gjengivningen av slagscenene, men samtidig er et rikt utvalg av dragetyper med på å løfte mange scener opp til et audiovisuelt morsomt spetakkel. Musikken av veteran John Powell byr dessuten på nær frysninger på sitt beste, og den grandiose storheten over historien løftes ytterligere av denne musikken.
Skal man pirke på noe annet konkret her, kan det godt bli på at humoren og replikkene ikke alltid føles å lande så solid som i animasjonene. Humorelementene er til stede også her altså, men det smeller liksom ikke fra dem, slik man føler manuset er forsøkt skrevet. Kanskje skyldes dette at de quirky og rareste karakterene rett og slett gjør seg bedre som animerte, og ikke blir så voldsomt morsomme som ekte mennesker? Filmen føles også litt langdryg med sine drøye to timer, spesielt med tanke på hvor velfylt den også er i handlingen, karakterer og i antall action- og slagscener. Den kunne slik med fordel vært kortet noe ned, etter min smak.
Underveis i Dragetreneren sitter man og tenker at dette var da voldsomt med masse drager, enorme slagscener og fullstappet handling. Skal man ikke spare noe til eventuelle oppfølgere? Filmen føles nemlig såpass rikholdig og voldsom at man etter hvert faktisk innser at det trolig ikke er ment å skulle bli noe oppfølger her og at man følgende har gått “all in”. Det er rett og slett ikke så mye kjøtt igjen å bygge på her, så dette er i så fall like greit. Filmen når kanskje ikke helt opp til animasjonsoriginalen, men historien om Hikken oppleves som en helhjertet overføring fra animasjon til live-action, hvor alle elementene som gjorde animasjonen så herlig, er veldig godt ivaretatt. Som underholdningsfilm føles Dragetreneren å være som en krysning mellom type Godzilla-filmene og House of the Dragon-serien, bare tilrettelagt mer for barn og unge. Men vi voksne koser oss skikkelig godt, vi også altså.
Regissør: Dean DeBlois
Skuespillere: Mason Thames, Nico Parker, Gerard Butler, Julian Dennison, Nick Frost Norske stemmer: Kristian Indrebø, Helge Jordal, Terje Sporsem, Mathilde Storm, Oskar Fjeldstad-Bergheim, Sigurd Marthinussen, Malik Edo, Caroline Schau
Sjanger: Eventyr / Familiefilm Lengde: 2 t. 5 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: United International Pictures
Premiere: 13.06.2025
Comments