Anmeldelse: Lilo & Stitch

Mathias Mørch
for 12 minutter siden
3 min lesing

En i bunn og grunn unødvendig, men likevel solid gjenskapning av Disney-klassikeren fra 2002.

Lilo & Stitch — Stitch (Chris Sanders) leker rundt med en tappekran på en bardisk © The Walt Disney Company Nordic

Disneys siste tiår har i stor grad vært preget av live-action gjenskapelser av en rekke filmer fra selskapets velkjente katalog. Nå er det film- og tv-klassikeren Lilo & Stitch som står for tur. Lilo & Stitch (2025) gjenskaper den originale filmen fra 2002 med samme navn, med mindre justeringer. Disney har hele veien møtt ulik kritikk for å kverne ut disse “oppdaterte” live-action filmene, og selv om deres nyeste forsøk med det lille romvesenet på Hawaii ikke fortjener noe slakt så er det vanskelig å si at det leveres en bedre film enn for over 20 år siden.

Vi introduseres til Stitch (Chris Sanders) i fangenskap på romskipet styrt av “The Grand Councilwoman” (Hannah Waddingham). Han er det nyeste eksperimentet til vitenskapsmannen Jumba (Zach Galifianakis), og er designet til å være en ustanselig ødeleggelsesmaskin. I frykt for skapningen dømmer romføderasjonen Stitch til eksil, men klarer å bryte seg løs og flykte.

Det lille romskipet lander på Hawaii, men istedenfor å tilintetgjøre hele planeten bestemmer føderasjonen seg for å sende Jumba og jordforskeren Pleakley (Billy Magnussen) til planeten med oppdrag om å få tilbake det livsfarlige eksperimentet. Stitch forstår han er i fare og finner raskt ut at den letteste måten å overleve på er å skjule seg som kjeledyret til en tilfeldig familie etter han blir fanget av dyrefangere. Den unge jenta Lilo (Maia Kealoha) besøker adopsjonssenteret og Stitch starter sin nye identitet som en litt merkelig blå hund.

Som i originalfilmen er Lilo og storesøsteren Nani (Sydney Agudong) foreldreløse, og Nani har overtatt foreldreansvaret. De to søstrene kommer ikke overens, og kombinert med Lilos mangel på venner og hennes utagerende adferd har den lille familien fått barnevernet på døren. Mens Lilo jobber iherdig med å kontrollere Stitch, kjemper Nani mot klokken for å få beholde foreldreretten over lillesøsteren. At de to utenomjordiske agentene i menneskelig forkledning konstant jakter på Stitch gjør den vanskelige situasjonen verre.

Som i 2002 er opphavsfortellingen om Stitch en todelt en, men begge omhandler Hawaiis tradisjonelle begrep “ohana”, som betyr familie, enten den er biologisk eller funnet. Lilo står i fare for å bli revet vekk fra søsteren, mens Stitch står i fare for å bli fanget og tatt vekk fra det som raskt har blitt hans nye familie.

Filmen er, som Lilo & Stitch-franchisen alltid har vært, tett knyttet til denne ohana-tematikken. Selv søstrenes eldre nabo Mrs. Kekoa (Tia Carrere) blir en viktig brikke for samhold og nestekjærlighet. Lilo og Stitch sine kamper om tilhørighet er både parallelle og uadskillelige på samme tid, da både Nanis jobb mot barnevernet og romføderasjonens jakt etter Stitch er katalysator for alt av filmens handling; begge deler med Lilo i midten av det hele. Filmen legger dermed godt til rette for en rørende fortelling om ikke bare søskenkjærlighet, men ohana begrepet som helhet.

Årets utgave av denne Disney klassikeren er i stor grad tro til originalen, og tar man av seg nostalgi-brillene er det vanskelig å hevde at denne live-action-utgaven ikke gjør en solid jobb med å gjenfortelle historien om Lilo og Stitch. Pleakley og Jumba har fått menneskekropper gjennom store deler av filmen takket være forkledningsteknologi som gjør det mulig å kopiere utseende til mennesker, noe som dessverre gjør at vi mister noe av det mest ikoniske med den originale Pleakley, hans fascinasjon med å kles seg ut i menneskelige klær. Billy Magnussen gjør en god jobb som Pleakleys menneskekropp, men det blir ikke helt det samme.

Som med flere av Disneys gjenskapte utgaver av egne klassikere så er det i bunn og grunn ikke noen veldig god grunn for at de eksisterer. Lilo & Stitch er jo nær sagt en kopi av en allerede godt anerkjent film, som velger å bruke moderne visuelle effekter fremfor animasjon og som får løftet frem nye skuespillere og stemmer gjennom å velge live-action formatet. Eksisterende fans av franchisen vil nok kose seg, og det vil nok mange nykommere også. Ville det vært veldig mye mer spennende om Disney utviklet flere nye fortellinger? Ja, definitivt. Men det som i stor grad er en visuelle oppdatering til en allerede godt likt film blir ikke skivebom heller.