Anmeldelse: And Just Like That… sesong 3

Verdens beste jenter er tilbake i serien ingen ba om.

Idet jeg så Carrie sutre over brunch fordi naboen hennes vil begrense hennes bruk av stiletthæler innendørs, kunne jeg ikke unngå å tenke… Jeg har savnet disse egoistiske divaene!

Et Samantha-formet hull

Hvis du har spist brunsj eller drukket en rosa cocktail med andre millennial kvinner, har du trolig også fått spørsmålet; hvem er du i Sex and the City? Sexlivene og kjærestene til Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha har siden slutten av 90-tallet vært allemannseie, og serien (som gikk fra 1998 til 2004) med titalls nominasjoner og priser er en innarbeidet del av 90- og tidlig 2000-talls populærkultur og ettermæle. Vi lever nå i en nekromantisk mediekultur hvor ingen varemerker får ligge døde, så en oppfølgerserie til Sex and the City kalt And Just Like That… ble ubønnhørlig lansert i mørkeste pandemitider. Carrie, Charlotte, Miranda, og tekstmeldingene til Samantha kom tilbake, 25 år senere.

I fjor sommer slukte jeg sesong to av And Just Like That… som en sukkersøt cocktail, for så å glemme absolutt alt som skjedde sekundet sesongen var over. I løpet av sesong tre kommer likevel minnene tilbake; Charlotte (Kristin Davis) jobber videre med sin perfekte fasade og oppdragelse av tenåringsbarn, Miranda (Cynthia Nixon) utforsker sitt nye singelliv på utsiden av skapet, og Carrie (Sarah Jessica Parker) er i et avstandsforhold med sin gamle flamme, Aiden (John Corbett). 

Karakterene som ble kastet på oss i sesong en har nå fått tid til å vokse. Seema (Sarita Choudhury) gjør hederlige forsøk på å bli en ny Samantha, aka alles favorittkarakter og rebootens mest merkbare fravær. Charlottes barn har også fått litt mer personlighet og indre liv, og de minst interessante eller mest irriterende karakterene (jeg ser på deg, Bobby Lee) har forlatt åstedet. Carries nabo jeg ikke husker navnet på er, utrolig nok, fremdeles her, som et åpenbart forsøk på å ha en ung, kul singel jente i serien nå som Carrie våger å nærme seg 60. 

Craig Blankenhorn/Max

Klein korrektur

Sex and the City var, unektelig, et banebrytende og vellykket fenomen, og serien la sin stolthet i en slags folkeopplysning. Ingen tema var for tabu for HBO, og vibratorer, BDSM, trekant, tissefetisj, biseksuelle, homofile og transpersoner ble, med varierende følsomhet og suksess, diskutert i beste sendetid. 

Serien har blitt gransket og revurdert hyppig, og har med rette blitt kritisert for sin fremstilling av skeive karakterer, minoriteter og klasseforskjeller. Samtidig som jeg er enig i denne kritikken, og ofte må hoppe over en håndfull episoder når jeg ser serien på nytt, er dette en serie av sin tid. Ting kan både være forut for sin tid på noen temaer, og ha et litt for hvitt og heterofilt skriverom for å takle andre. (Du kan høre min podkast om noen episoder som var forut for sin tid, og hvilke som er smertefullt daterte.)    

Første sesong av And Just Like That… (2021) ble en krampeaktig gjenoppliving. Det føltes som om serieskapere Darren Star og Michael Patrick King hadde fulgt med i 20 år, og tok all kritikken om seriens begrensninger personlig. Hva mener du med at serien er for hvit? Nå har alle jentene fått en melaninrik venninne hver! Hvilken forferdelige fremstilling av det skeive miljøet? Charlotte har nå et ikke-binært barn, akkurat som Carries forferdelige podkastkollega! Det er ikke noe galt i å lage en serie med mer mangfold, men det ble så overfladisk og forhastet at ingen av de nye karakterene nådde de gamle til hælen av deres Manolo Blahniks. 

Sex og Slapstick 

Sesong tre har episoder som minner om strukturen i Sex and the City, og beviser at dette formatet funker best. Allerede episode en gjør meg håpefull for at denne sesongen blir den beste. Nye karakterer må enten innarbeides over tid, eller utspille sin funksjon i én episode. Det er kjærkomment at ‘ukas kjæreste’, brunsj og kortere plotlinjer er tilbake.

Kombinasjonen av drama og humor er også en hårfin balanse serien innimellom treffer. Noen ‘woke’ tema blir litt vel deprimerende å tulle med, men når det er snakk om seksuell slapstick er serien på sitt beste, og minner om det som opprinnelig gjorde Sex and the City til en snakkis. For det føles sjokkerende og unikt å se 50-åringer ha telefonsex, flørte, prøve og feile.

Max

La oss drømme 

Sex and the City var, paradoksalt nok, både en aspirerende virkelighetsflukt og en validerende relaterbar serie. Under overflaten av kule klubber og designerklær lå temaer vi kunne kjenne oss igjen i. Kvinnelig vennskap, dating, utroskap, giftemål, skilsmisse, usikkerhet og identitet. Det er tullete når man spør hverandre hvem man er i Sex and the City, for ytterst få av oss har deres budsjett, leiligheter, garderobe eller livsstil. Men skyver man eskapismen til side, er kjernen en varm skildring av relasjoner, utvikling, og identitet. 

Dette paradokset mellom eskapisme og relaterbarhet er også en del av And Just Like That… hvor designerklær og verdens dyreste leiligheter kun er pynten på gjenkjennelige situasjoner. Det å være rike kjøper ikke Charlotte fri fra å bekymre seg for datterens utdannelse eller egne jobbprestasjoner. Miranda tjener kanskje fett som advokat, men opplever likevel avvisning på skeive barer, og er nervøs for å invitere til dater, og Carrie opplever utfordringene ved å elske noen med vanskelig bagasje og en krevende familiesituasjon. Flere over 50 kan kjenne på angsten rundt å bli en bonusmor selv om de ikke gjør det med designersko.

Hvor mange TV-serier med flere kvinnelige hovedkarakterer over 50 har du sett i det siste? 

Trekanten av venninner i White Lotus som bare baksnakker hverandre? Hva med gjengen i Big Little Lies som er fanget i en verden av gråtoner og undertrykt sinne? Eller slitne, traumatiserte etterforskere som Vera eller Mare of Easttown? Uten en eneste venninne eller fridag? Dette er kanskje ikke den viktigste kampsaken å ha, men jeg syns middelaldrende kvinner fortjener å se at de kan være glamorøse og sexy, og date, dra på bar, og at venninner er like viktige forhold som familie. 

Det verste jeg kan si om And Just Like That.. er at det er helt ok, og utnytter min og mange andres nostalgi for å få seere. Å skli mellom genuint underholdning og hate-watching, himle med øynene når ting blir for dumt og genuint bli rørt en sjelden gang, er en liten pris å betale for å sitte på en rosa sky med en gammel venn denne sommeren. Rottefangerens cosmopolitan-fløyte spiller en søt melodi, og jeg følger hjernedødt etter.

(Denne anmeldelsen er basert på 6 av 12 episoder)

---

Serieskaper: Michael Patrick King

Skuespillere: Sarah Jessica Parker, Kristin Davis, Cynthia Nixon, John Corbett, Sarita Choudhury, Mario Cantone

Sjanger: Romantisk dramakomedia

Nasjonalitet: USA

Strømmetjeneste: (HBO) Max

Premiere: 29.05.2025