En episk, storslått men ujevn anime basert på The Lord of the Rings.
The Lord of the Rings: The War of the Rohirrim (eller Ringenes Herre: Slaget om Rohan for de som insisterer på å oversette alt) tar oss tilbake rundt 200 år før hendelsene i J.R.R. Tolkiens ikoniske romantrilogi The Lord of the Rings. Denne gangen presenteres Middle-earth som en episk anime-film, regissert av ingen ringere enn Kenji Kamiyama – et navn som bør lyde velkjent for mange anime-entusiaster.
Da jeg først hørte om dette filmprosjektet, ble jeg både begeistret og skeptisk. J.R.R. Tolkiens bøker har, siden jeg først oppdaget dem som tenåring, hatt en hedersplass i bokhyllen, og Peter Jacksons episke filmtrilogi fra starten av 2000-tallet står selv nå, over 20 år senere, på toppen av min liste over favorittfilmer. Jeg er faktisk så stor fan av både bøkene og filmene at jeg i 2022 dro til New Zealand for å se med egne øyne stedene der filmene ble laget og for å møte noen av dem som lagde dem.
Så hvorfor skeptisk? Selv om jeg vil påstå at jeg kan svært mye om The Lord of the Rings – enten vi snakker om filmer, bøker, serier eller andre adapsjoner – har jeg vanskelig for å bli engasjert av anime. Jeg har forstått at det finnes mange former for anime, og at det, som med alt annet, kommer i varierende kvalitet. Samtidig finnes det utvilsomt mange anime-klassikere: Akira (1988), Ghost in the Shell (1995), The Boy and the Heron (2023), Princess Mononoke (1997), Spirited Away (2001) … og det er bare for å nevne noen.
Allikevel har anime aldri helt klart å fenge meg. Men siden The Lord of the Rings uten tvil har gjort det – til den grad at det regelrett har forandret livet mitt – gir vi The Lord of the Rings: The War of the Rohirrim en sjanse. Og om det skulle bli en «drakamp» mellom noe jeg elsker og noe jeg … vel, for å si det forsiktig, kunne klart meg uten i de fleste tilfeller, så får vi krysse den broen når vi kommer til den.
Så hvor var vi? Jo, rundt 200 år før Frodo tok turen til Mordor og Mount Doom, var det drama i rytternes land, Rohan. Den niende kongen av landet var den legendariske Helm, mannen som senere fikk tilnavnet Hammerhand og ga navnet til en av de mest ikoniske borgene i Middle-earth: Helm’s Deep. Uansett, dette var før den tid, og dramatikken handlet om uenigheter mellom landets høvdinger og det evige spørsmålet om makt og arv … og, selvfølgelig, hvem som skulle sitte på tronen.
I denne betente politiske situasjonen møter vi Helms datter, Hera. Hun er tøff, egenrådig og lærte seg å ri før hun kunne gå. Mens brødrene hennes ønsker å følge i farens fotspor, ser Hera etter en fremtid vekk fra hoffet i Rohans hovedsete, Edoras. Gi henne åpne sletter, vind i håret, og mest av alt, frihet, så er Hera fornøyd.
Men når høvdingen Freca fra West-march (Vestmark) i Rohan ankommer Edoras’ Gylne Hall for å stille krav til kong Helm og kreve at hans sønn Wulf skal gifte seg med Hera, oppstår det raskt bråk. I det påfølgende basketaket slår Helm Freca så hardt i ansiktet at tre ting skjer samtidig: Freca faller død om, sønnen Wulf lover hevn, og Helm får tilnavnet Hammerhand.
Wulf blir sendt i eksil, men noen år senere vender han tilbake og angriper Rohan med en massiv hær av villmenn fra Dunland i vest. Dette markerer starten på slaget om Rohan, en konflikt som vil få store konsekvenser for nasjonen og Middle-earth i århundrer framover.
Filmen skildrer denne storslåtte og dramatiske konflikten, der unge Hera blir en nøkkelfigur i Rohans skjebne. Det hele er episk og storslått, tydelig inspirert av Peter Jacksons The Lord of the Rings, og spesielt The Two Towers.
Filmen ligner veldig på Peter Jacksons verk. Kanskje litt for mye, egentlig. Selv om dette er en anime, eller kanskje nettopp på grunn av det, har filmskaperne vært svært opptatt av å trekke inn referanser og likheter ved hver minste anledning. For meg, som kjenner både Jacksons trilogi og bøkene svært godt, blir det litt for tydelig når selv direkte replikker hentes fra filmene.
Det virker som om filmskaperne har lagt mye av ansvaret på nostalgien for Jacksons filmer til å bære denne produksjonen. Selv om jeg elsker Jacksons The Lord of the Rings-trilogi, skulle jeg ønske at denne filmen hadde turt å stå mer på egne ben, både i stemning og tone. Resultatet føles litt trygt, men mangler den originaliteten som kunne gjort dette til en virkelig unik tolkning av Tolkiens verden.
Noe som derimot trekker dette i en helt annen retning, er animasjonen. Til tross for at jeg har sett flere av de «viktigste» anime-filmene, kan jeg ikke påstå at jeg har noen dypere kunnskap om denne typen animasjon. Som jeg har nevnt tidligere, skurrer anime litt for meg. Det er kanskje en «anime-greie,» men den ujevne animasjonen, «copy-paste»-karakterer og skapninger som enten «flyter» over det statiske landskapet eller skifter størrelse – ofte dramatisk – fra bilde til bilde, er spesielt merkbart i denne filmen.
Jeg nevnte innledningsvis hvor stor fan jeg er av JRR Tolkiens bøker. Jeg setter alltid pris på nye tolkninger av disse historiene, enten de er fjollete eller dønn seriøse. Peter Jacksons filmer er mine absolutte favoritter, men jeg er også svært glad i Amazons The Rings of Power, noe som betyr at jeg ikke er noen «Tolkien-purist». Denne serien tar tross alt mange kreative friheter med tidsperioden den utforsker.
Og nå er det kanskje noen Tolkien-fans der ute som allerede rynker på nesen. «The Rings of Power er jo ikke ekte Tolkien med alt det rare som skjer der,» tenker kanskje noen. Om du mener det, er jeg er kanskje uenig med deg. Men om du er av den typen purist, bør du tenke nøye gjennom om du skal se The Lord of the Rings: The War of the Rohirrim. For her finnes det scener som virkelig ikke er i tråd med det universet JRR Tolkien skapte. For å unngå spoilers skal jeg ikke nevne de konkrete eksemplene, men de er svært merkbare for de som har lest bøkene og kan litt om Tolkiens Middle-earth.
Som tittelen tilsier, er dette en krigsfilm. Vi blir vitne til storslåtte og episke scener: tungt bevæpnede ryttere som dundrer over Rohans sletter, horder av fiender som angriper borger, flammer som sluker alt i sin vei, digre beist og intense dueller som kan avgjøre landets fremtid.
Men her er det også gjort noen merkelige valg. Om du er av den typen nerd som liker å påpeke feil i middelalderens krigføring, vil du ha nok å gjøre her. Som Tolkien-nerd er jeg litt der. Jeg har lest om mange slag, både i vår egen middelalderhistorie og i fantasy-verdener som Middle-earth. Og i denne filmen måtte jeg flere ganger sukke og tenke ting som: «Hvorfor gjorde de det?», «Hæ?», «Jamen, ikke sett fyr på din egen borg da!» eller «Herregud, det er jo ikke slik man lager et beleiringstårn!». For mange er det lett å se bort fra slike detaljer, men for oss nerder kan det være vanskeligere å overse.
Jeg oppdaget også et dramatisk plotthull i historien som jeg virkelig håper er en feiloppfatning fra min side. Kanskje jeg hørte feil i dialogen eller misforsto noe? Det skjer mot slutten av filmen, så for å unngå spoilers vil jeg ikke gå i detaljer.
Nå kan det kanskje virke som om jeg ikke likte denne filmen så godt, basert på hvor kritisk jeg har vært. Men til tross for at anime ikke helt er min greie, og noen av de merkelige elementene i handlingen, føles dette likevel helt og holdent som Middle-earth. Det er tydelig at Peter Jackson og hans selskap, Wingnut Productions, har hatt en helt tydelig hånd med i spillet.
Fra filmens første bilder, med Miranda Ottos ikoniske fortellerstemme, der kameraet sveiper over et kart over Rohan som gradvis forvandles til et massivt landskap, komplett med to majestetiske kjempeørner som flyr over, setter filmen en tone som umiddelbart trekker deg inn. Og om dette ikke er nok til å dra deg inn i denne verdenen, er sjansen stor for at filmens enestående musikk gjør det.
The Lord of the Rings: The War of the Rohirrim er et episk og storslått gjensyn med Peter Jacksons tolkning av JRR Tolkiens Middle-earth i anime-drakt. Om dette høres ut som noe for deg, og du kan tilgi noen små snodigheter her og der, venter drøye to timer med en minneverdig og engasjerende filmopplevelse.
Regissør: Kenji Kamiyama
Skuespillere (Engelsk): Brian Cox, Gaia Wise, Luke Pasqualino, Miranda Otto, Lorraine Ashbourne, Yazdan Qafouri, Benjamin Wainwright, Laurence Ubong Williams
Sjanger: Fantasy / Animasjon / Drama
Lengde: 2 t. 14 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: Warner Bros. Discovery
Premiere: 06.12.2024
Aldersgrense: 12 år
Comments