Anmeldelse: Final Destination: Bloodlines
- Nina Lyons
- for 3 døgn siden
- 5 min lesing
Oppdatert: for 12 minutter siden
Blockbuster-horror med budsjett!
Final Destination-serien debuterte så lenge siden som i 2000, men det føles ikke som det har gått 25 år siden den første filmen dukket opp på Blockbuster en vakker sommerdag i Minnesota, samme dag som jeg skulle overnatte hos ei litt eldre venninne, og jeg følte meg veldig barnslig sammenlignet med den sofistikerte gjengen med verdensvante 12-åringer fra landlige Minnesota.
Særlig da vi skulle leie film, og jeg var den eneste som ikke hadde lyst til å se Final Destination.
For det første hadde jeg ingen anelse om hvem “Devin Sour” var (hadde aldri sett det navnet nevnt i TOPP, for å si det sånn…) Jeg fikk heller ikke lov å stille så mange spørsmål etter jeg sa navnet hans feil, men skjønte snart at han var en hunky skuespiller alle var forelsket i, og det var en stor del av grunnen til at alle var så ivrig på å se Final Destination med ham i hovedrollen.
Jeg hadde ikke noe i mot å la de eldre jentene få velge film, selv om jeg ikke delte begeistringen deres for Devin SAWA* (enda…), men kunne vi ikke se noe annet som ikke var så… skummelt? Jeg var tross alt bare 10 år gammel på denne tiden, ikke helt forelsket i horror enda, og hadde ikke lyst til at de andre skulle se at jeg ble redd.
Jeg holdt selvfølgelig kjeft om hvor baby jeg var, latet som jeg var like gira over filmen selv, og slutta å stresse da jeg tenkte at vi mest sannsynlig ikke kom til å få lov til å leie den. Den var tross alt "rated R for terror, violance, language”, og ikke ment for barn (pyser) som oss (meg.) Moren til venninna mi hadde kanskje latt 12-åringene se en film som var rated R, men kom garantert til å si nei siden jeg skulle være med på overnattingen.
Sorry, ladies! Ser ut som det blir MTV på oss i kveld.
Men neida, denne moren viste seg å være sjokkerende uansvarlig da hun smilte lurt til oss, og sa:
“It’s summer, kids. You’re supposed to have sleepovers, watch scary movies, and have fun.”
….og fader meg leide filmen, som var skummel, ja. Men det viste seg å være ganske gøy å være redde i flokk foran TV med popcorn, og en underholdende film man ikke trenger å følge så mye med på på skjermen.
Final Destination: Bloodlines er den sjette filmen i serien, men også den første jeg har sett siden overnattingsfesten i Minnesota for 25 år siden. Jeg har rett og slett ikke vært særlig interessert i franchisen, delvis på grunn av det mindre imponerende ryktet serien har som helhet. “Artige” dødsfall er et kult konsept, men så er det de personlige fordommene jeg har mot horror fra tidlig 2000-tallet, æsj…
Jeg synes at tidlig 2000-tallet var en skikkelig dårlig tid i historien til horrorsjangeren. Det var ikke sånn som nå, en jevn strøm med gjennomført historiefortelling og høy kvalitet på filmene. Men det var heller ikke campy og sjarmerende som på 80-tallet, hvor budsjettet var lavt, men kreativiteten høy. Selvfølgelig finnes det unntak, men det jeg forbinder med tidlig 2000-horror er ny-metal soundtrack, CGI-blod, og lite originalitet. En jevn strøm halvhjerta remakes og dårlige oppfølgere med høye budsjett, men lav kvalitet (feks. Final Destination 2 - 5.)
Tidlig 2000-horror er kanskje grunnen til at mange horror fans er skeptiske til skrekkfilmer med store budsjett, og jeg må innrømme at jeg har vært litt hipster på det selv. Men trenger horror å være en slow-burn indiefilm full av metaforer for at det skal være bra? Det har vært et par positive kino overraskelser de siste årene som har levd opp til hypen på TikTok, som for eksempel Smile-filmene, The First Omen (som jeg fortsatt ikke skjønner kunne være så bra til å være en oppfølger), og nylig Sinners.
For min del, så ligger ikke FD:B helt på det samme nivået som de overnevnte, men det er ingen tvil om at dette er en blockbuster jeg overraskende koste meg med.
I 1968 hadde Iris en forutanelse som reddet veldig mange liv fra å gå tapt under åpningen av Skyview Restaurant Tower. Men i kjent Final Destination-stil, er ikke Døden så veldig fan av at folk tuller med planene hans, og 50 år senere er det etterkommerne til Iris som står for tur.
Jeg er som sagt ingen Final Destination-ekspert, men selv om Bloodlines er en direkte oppfølger fra den forrige filmen i serien, funker det også helt fint å se den på egen hånd. Jeg tipper det var en del referanser som jeg gikk glipp av, uten at det ødela eller tok meg ut av handlingen, som var oppslukende fra start.
Jeg fikk dessverre sett to forskjellige trailere på forhånd, og synes begge var alt for sjenerøse med hva de viste fra filmen. Særlig de første 20 minuttene føltes veldig avslørt av traileren, og det var et par øyeblikk i løpet av filmen jeg irriterte meg over å ha sett allerede. Heldigvis er ikke en oppsummering på tre minutter det samme som å se en nesten to timer lang film i detalj, og nesten hele moroa med filmen er å non-stop gruglede seg til hvordan man nesten kommer til å dø.
Filmen er imponerende gjennomtenkt, kreativ, og lite selvhøytidelig med de mange, morsomme katastrofene de har å by på. Effektene er dog ikke all verden og så ofte litt tegneserieaktig ut. For eksempel tydelig CGI-blod.
Det er ingen som ser en Final Destination-film med mål om et skikkelig karakterdrama, og i starten lurte jeg på om det var nødvendig med så mange familieinteraksjoner før jeg endelig innså at, misforstå meg rett, det blir mye morsommere når de dør. Vi både bryr oss om, og driter fullstendig i denne stakkars familien, noe som blir mye lettere av å ikke ha særlig kjente navn på rollelisten.
Men det var ganske emosjonelt å ta et siste farvel med Tony Todd, som ironisk nok hadde sin siste filmopptreden i Final Destination, noe jeg tror han hadde synes var veldig passende (rest in bees, Candy Man.)
Dette var på ingen måte horror for historiebøkene, men den var underholdende, lett fordøyelig, og perfekt å se på date med sommerflørten, eller på en regnfull søndag i sommerferien.
Og den er absolutt best å se på kino. Husk popcorn!
Regissør: Zach Lipovsky, Adam B. Stein Skuespillere: Kaitlyn Santa Juana, Teo Briones, Richard Harmon, Owen Patrick Joyner, Anna Lore, Brec Bassinger, Tony Todd
Sjanger: Skrekkfilm / Horror / Action
Lengde: 1 t. 49 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: Warner Bros. Discovery
Premiere: 14.05.2025
Comments