Anmeldelse: Havoc

Mathias Mørch
25. apr.
3 min lesing

Gareth Evans er endelig tilbake til actionsjangeren etter Raid filmene med en eksplosiv politifortelling i et virkelig stemningsfult dystopisk USA.

Havoc — Tom Hardys "Walker" kjemper for harde livet mot både kriminalitet og korrupsjon © Netflix

Regissør og manusforfatter Gareth Evans (The Raid filmene) er tilbake med sitt første prosjekt siden Apostle i 2018, og også denne gangen blir filmen en Netflix-distribuert film. Med Havoc vender Evans tilbake til actionsjangeren som var kilden til hans store gjennombrudd. Denne gangen er fortellingen satt til et dystopisk amerikansk bylandskap istedenfor indonesiske høyblokker, og Wuxia-inspirerte kampsekvenser har måttet vike for mer skyteorientert action. Likevel er essensen av Evans’ intense actionfantasi er fortsatt helt klart til stede.

Evans har denne gangen fått med seg Tom Hardy på laget, som spiller den emosjonelt nedbrutte drapsetterforskeren Walker. Etter et skjebnesvangert oppdrag tidligere i karrieren har Walker blitt en brikke i det utbredte korrupsjonsspillet blant storbyens administrasjon, og jobber, mot sin egen vilje, i praksis direkte for byens borgermester Lawrence Beaumont (Forest Whitaker).

Fortellingen her er nokså rett fram. Beaumonts sønn (Justin Cornwell) er i trøbbel med et tungt kriminelt nettverk i byen, og for å komme seg ut av hans tjeneste velger Walker å hjelpe han med å få sønnen tilbake trygt. Sammen med sin nye politipartner Ellie (Jessie Mei Li) etterforsker Walker drapsbølgen som har rammet byens mafia samtidig som han må navigere forbi andre korrupte kollegaer og undergrunnsskikkelser.

Havoc presterer å skape et pulserende og levende filmunivers. Det er ikke hver dag at originalskrevne filmer tar seg tid til, og tør(!!), å forme fortellingens omgivelser til noe annet enn en troverdig kopi av virkelige byer eller land. I Havoc er Walkers omgivelser nærmere Gotham City enn noen reell amerikansk by, og dette skyldes ikke bare filmens set design, som vektlegger mørke, trange rom, annonyme bakgater med fortau og trappetrinn krydret med forrige ukes skitne desember-snø. Havoc leker seg også med andre visuelle aspekter.

Et synlig preg av cgi-bruk går gjennom filmen, men heller enn å distrahere fra en typisk realisme (som filmen allerede har satt til side) blir effekten den motsatte. Biler sladder i usannsynlige vinkler og hastigheter bortover gatene, karakterene stikker seg ørlite grann ut fra de nesten teatralske omgivelsene, enten de er ekte eller visuelle effekter. Havoc sin visualisering av universet er klar dystopisk fantasi, og når filmen tør å leke seg med denne typen urealisme og synlige set design dannes et utmerket grunnlag for filmens hensynsløse action.

Og nettopp dette har Havoc i mengder. Sjelden ser man filmer så generøse med skuddvekslingene som her, både i samspill med velkoordinerte basketak, men også som sine egne danser gjennom kruttrøyken. Havoc leverer action som kaos. Med en bredskuldra brøytebil-utgave av Tom Hardy i sentrum blir det mindre smidig og presist, men mer energisk og eksplosivt. I filmens actionklimaks blir strømmen av mennesker og skudd orkestrert nærmere en zombiefilm enn en actionfilm, med utallige angripere som strømmer gjennom dører og vinduer, under gulvplankene og fra usette vinkler.

Havoc står støtt i sitt eget univers, og legger en del realisme på hylla for å bygge opp en helt egen stemning. Kriminalitet gjennomsyrer samfunnet, korrupsjonen løper løpsk og skuddvekslinger er hverdagskost i de kalde bygatene. Evans har skapt en skikkelig eksplosiv miks, en god blanding Bad Liutenant, Hard Boiled og Nolans Batman filmer, komplett med Tom Hardy i “Bane” liknende gange. Havoc er forfriskende og underholdende, og i god action-stil er ikke fortellingen så fryktelig viktig, til tross for at den også leverer godt. Stemningen er på topp, kulene flyr, bein knekker og blodet spruter. Endelig litt solid action på menyen!