Anmeldelse: Sister Midnight

Mathias Mørch
for 5 døgn siden
2 min lesing

Full av originalitet og fantasi tar Sister Midnight er oppgjør med både filmkonvensjoner, kjønnsroller og ekteskapsnormer.

En rebell av en film, både i form og fortelling. Sister Midnight gir med glede fingeren til kjønnsroller og ekteskapsidealer i en hærlig “off-beat” fortelling som gir opprøret en underholdende punch man rett og slett må applaudere. Knappe fem minutter inn er det ingen tvil om at regissør og manusforfatter Karan Kandhari og co. vet nøyaktig hva de vil. Det er knapt med dialog, men filmen har en mesterlig visuell fortellerevne.

Uma (Radhika Apte) og Gopal (Ashok Pathak) har nettopp gjennomført sitt arrangerte ekteskap. Uma drar perlene til side for å kikke ut togvinduet på byen hun skal flytte til, Gopal sover på tvers i sete ved siden av. Fullbyrdelsen av ekteskapet erstattes av en klønete avkledning, og den nye hverdagen er rett rundt hjørnet. Uma skal bli hjemme, lage mat og stelle til i det bitte lille huset, og Gopal skal på jobb. Ingen av dem er spesielt tilfreds med sin nye tilværelse, og ingen av de hvirker spesielt komfortable med å sosialisere seg med nye mennesker.

Oppsettet isolert sett er typisk for en fortelling om dysfunksjonelle ekteskap, men Sister Midnight gjør ting annerledes fra første stund. Filmen er ofte strukturert som en rekke korte episoder eller vignetter, med gjennomgående lite dialog og pulserende, “punkete” rock som driver Uma videre i sitt søk etter mening og frihet. Radhika Apte gjør en fantastisk jobb som en rappkjefta Uma, og gir en helt essensiell energi til den misfornøyde bruden.

Sister Midnight står i opprør til kjønnsroller, ekteskapskonvensjoner og skjønnhetsidealer, og pakker denne tematikken inn i en like opprørsk filmfortelling. Grunnfortellingen ser Uma over tid gå fra å være en hjemmeværende husmor til å arbeide til langt på natt, mens Gopal forsvinner fra arbeidet og blir hjemmeværende. Likevel er det ingenting som foregår innenfor konvensjonelle rammer for samlivsdramatikk. Uma blir stadig mer ukomfortabel for lokalsamfunnet å forholde seg til etterhvert som hun starter sitt eget hemmelige natteliv.

Langt mer som en feberdrøm enn noen form for sosialrealisme leverer Sister Midnight en kompromissløs fortelling om nødvendigheten av å leve på egne premisser og å kunne være seg selv. Filmen er full av fantasi og fortalt med en presis rastløshet, komplett med fantastisk foto fra norske Sverre Sørdal, som speiler Umas urokkelige trang til selvrealisering.

Sister Midnight leverer en svært underholdende fortelling om et dysfunksjonelt ekteskap, samtidig som filmens oppgjør med kjønnsroller og ekteskapsnormer resonerer, uten å gå på bekostning av Kandharis ukonvensjonelle, energiske visjon. Kun i filmens tredje akt letter den litt på trykket, og bruker noe tid på å finne skikkelig fotfeste igjen. Neppe nok til å undergrave den foreliggende timen, men nok til et håp om tilbakevendende kaos slår rot.

Sister Midnight er original, full av overraskelser og en fryd å oppleve. Gjennomgående underholdende og kompromissløs i sin visjon; Sister Midnight utfordrer konvensjoner og normer på alle plan, og er uten tvil en av de aller mest spennende filmene 2025 har å by på.