Jeg har aldri sett en sterkere reaksjon fra publikum på kino.
Jeg elsker både snacks og body horror, men jeg vet av erfaring at de ikke alltid er så lett å kombinere. Selv den mest desensibiliserte horrornerden har sine begrensninger på hva det går an å se på samtidig som man spiser, og body horror er kanskje den undersjangeren jeg personlig synes er mest iffy. Kommer helt an på filmen så klart, for eksempel har jeg null problem å fråtse når jeg ser på Alien-filmene (bare meg som synes det syreblodet ser litt digg ut?), men jeg visste ikke om popcorn og en pose Toffin var verdt de skyhøye prisene i kiosken på da jeg endelig skulle se Den stygge stesøsteren på Klingenberg Filmfest, filmen som tross alt hadde fått noen til å kaste opp da den hadde premiere på Sundance to uker før.
Ikke at jeg er så pingle at jeg spyr av filmer, hallo… Jeg elsker trossalt body horror, og de grusomme effektene som hadde skapt så sterke reaksjoner var det jeg gledet meg mest til med denne filmen, men det kunne hende det var såpass ekkelt at jeg ikke spiste opp og jeg bestemte meg for at det holdt med vannflaska mi, sånn for sikkerhets skyld.
Men da regissør Emilie Blichfeldt introduserte filmen, fortalte hun at historien fra Sundance hadde blitt noe overdrevet i sin gjenfortelling. Det stemte at noen hadde blitt dårlig på premieren, men helt ærlig, var det ikke samtidig som det skjedde noe spy-fremkallende på skjermen. Altså hadde reaksjonen sannsynligvis mer med maten på Sundance enn selve filmen å gjøre, men hadde vært god PR for filmen da! Jeg ble ikke mindre spent av å høre dette, for jeg synes uansett ikke ekstreme reaksjoner fra publikum er en god indikator for kvaliteten til en film.
Stakkar’n fra filmen hadde vært bra promo for en debutfilm fra Norge som fortjente litt hype, men jeg angret litt på avgjørelsen min om å droppe snacks den kvelden. Stirret lengselsfullt på popcorn-bøtta i fanget til naboen min, og lurte på om jeg rakk å løpe til kiosken før filmen begynte, men takk og pris så gjorde jeg det ikke…
For det første var filmen så fengslende fra start at det ikke var verdt å gå glipp av noe. Altså, en norsk, feministisk body horror-versjon av eventyret om Askepott? SAY LESS.
Vi befinner oss i Swedlandia hvor Rebekka (Ane Dahl Torp) og hennes to døtre, Elvira og Alma, har nettopp flyttet inn hos den noe eldre Otto, og hans vakre datter Agnes. Når Otto plutselig dør, og etterlater sin ny hustru en bonusdatter, pluss en haug med gjeld, er det eneste håpet for familien invitasjonen til gifteklare Prins Julians kommende ball på slottet.
Elvira har crusha lenge på poetiske Prins Julian, men hun er en grå mus som glemmer å skjule reggisen når hun smiler, ikke hot og blond som Agnes. Skal hun klare å kapre prinsen og halve kongeriket må det skje noen drastiske endringer, og i denne versjonen av eventyret finnes det ingen gode feer som kan hjelpe henne.
I tillegg til den spennende historien gikk det ikke så lang tid før en hudorm som blir klemt ut av ei nese fyllet skjermen, og det viste seg å være helt riktig å droppe snacksen likevel.
Jeg har aldri sett en så sterk reaksjon fra publikummet i en kinosal som den kvelden på Klingenberg. Det var som om folk helt glemte at man skal sitte stille og rolig på plassen mens man er på kino, ikke stønne og vri seg i setet uten å bry seg om hva naboen synes. Hudormen var bare starten på all den svært gjennomførte og effektive faenskapen filmen har å by på.
Det er ikke tvil om at debutfilmen til Blichfeldt er et sterkt bidrag til body horror som oppfyller alle kravene til undersjangeren, men filmen er også så mye mer enn bare de sterkeste scenene sine. I tillegg til body horror er den også en kullsvart tenåringskomedie i en drømmeaktig eventyrsetting, og den herlige blandingen alene kunne vært nok film i seg selv. Den både ser og høres fantastisk ut med sitt feilfrie kostymedesign, varm og atmosfærisk kinematografi, og
banger av en soundtrack fra selveste Kaada.
Filmen blir også gjort levende av en utrolig sterk rolleliste, og et fantastisk godt skrevet manus. Alle karakterene er komplekse og velutviklede forteller en historie mens de er på skjermen: Et lesbisk kjærestepar som driver en problematisk danseskole. En fuckboi versjon av prinsen og de to vennene fra TRE NØTTER (“Seksualundervisningen, deres Høyhet!”) En narcissistisk mor med et misunnelsesverdig sexliv, og ikke minst, 3 versjoner svært forskjellige av Elvira før filmen er ferdig.
Dette er Ever After møter Brian Yuzna, og jeg spår dette blir en filmopplevelse for historiebøkene for de fleste.
Regissør: Emilie Blichfeldt
Skuespillere: Lea Myren, Thea Sofie Loch Næss, Ane Dahl Torp
Sjanger: Komedie / Horror / Sort komedie
Lengde: 1 t 49 min
Nasjonalitet: Norge
Distributør: Ymer Media
Premiere: 07.03.2025
Comments