Anmeldelse: Memoir of a Snail

Nina Lyons
20. juni
5 min lesing

Oppdatert: 21. juni

En historie om å komme ut av skallet og møte verden i sneglefart.

Til Bestemor - som var den mest verdifulle helten i hverdagen min.

Jeg er ikke akkurat ung lenger, men jeg liker å tenke at det fortsatt er en stund til det blir min tur til å stå og hytte med stokken med tennisballer på, mens jeg sier med skjelvende Syvende far i huset-stemme: «Det er så lite kreativitet på film om dagen!»

Det ligger jo noe i det. I disse Marvel-tider er det vanskelig å konkurrere med Disney-budsjetter og kjente navn på rollelista. Ser man tilbake på de siste årene, har det vært en overflod av nostalgi for historiene fra den håpefulle barndommen vår på 80- og 90-tallet, før vi ble voksne i en verden preget av krig og pandemi.

Ikke meningen å bli for dyster her, altså poenget mitt er bare at den tilsynelatende endeløse strømmen av Marvel-filmer og ræva remakes både er kjappe å lage og akkurat det folk betaler for å se nå for tida.

Men av og til kommer det filmer som minner oss om at dette faktisk er en kunstform som fantes lenge før CGI, greenscreen og andre tekniske hjelpemidler som gjør filmproduksjon raskere, men kanskje ikke bedre.

Memoir of a Snail er den andre filmen til australske Adam Elliot siden han debuterte med den storslagne Mary & Max for hele 15 år siden. Det viser seg at han er mer enn verdt å vente på.

Grace (Sarah Snook) fikk en tragisk start på livet med en mor som døde under fødselen, men hun har ikke alltid vært ensom. Ikke med sin elskede helt og beskytter, tvillingbroren Gilbert (Kodi Smit-McPhee). Vi følger henne gjennom en enkel, men lykkelig barndom i Melbourne på 70-tallet, sammen med Gilbert og deres paraplegiske far, Percy. Grace har vansker med å passe inn blant de andre barna, men hjemme i familien mangler det ikke på aksept.

Sorgen blir en del av livet når Percy dør, og tvillingene blir plassert i forskjellige fosterhjem. Gilbert blir sendt til en konservativ kristen familie i Perth og utsettes for mishandling av fostermoren Ruth (Magda Szubanski) – noe som bare blir verre når det viser seg at Gilbert er homofil. Grace blir sendt til et litt hyggeligere, men fraværende swingerspar i Canberra.

Tvillingene holder kontakten gjennom brev, men Grace har store vansker med å tilpasse seg det nye livet sitt, som preges av det dype savnet etter broren. Særlig når hun en dag får beskjed om at han er død.

For å holde angsten og sorgen på avstand begynner Grace å samle på ting: snegler, marsvin, “husmorporno” og hva som helst annet for å fylle tomrommet etter Gilbert.

Grace ville vært i fare for å isolere seg fullstendig fra omverdenen, hadde det ikke vært for det usannsynlige vennskapet med Pinky (Jacki Weaver). En eksentrisk, gammel dame som har levd litt av et liv, og som hjelper Grace å se verdien i seg selv og verden rundt henne.

Til tross for at det aldri har vært lettere å få tilgang til andre mennesker, tror jeg at vi befinner oss i ensomhetens tidsalder. Sosial distansering, “the male loneliness epidemic”, Ensomhetspartiet… 2020-tallet har liksom ikke vært det mest sosiale tiåret vi har vært med på. Men ensomhet er ikke et nytt begrep som kom med TikTok. De fleste av oss har vært borti den før, og sjeldent er den fremstilt så ekte som i denne filmen.

Grace er ikke ensom på en romantisk og lengselsfull «venter på at kjæresten skal komme hjem fra krigen»-måte. Heller ikke på en sinna vigilante, you talkin’ to me?-måte. Ensomheten hennes er verken pen eller spennende – den er kjedelig, destruktiv og stille. Og nettopp derfor er det så lett å kjenne seg igjen i den.

I kjent Adam Elliot-stil er Memoir of a Snail nok en vakker og grotesk tragikomedie, men med ganske stor vekt på det tragiske. Overraskende nok er historien om den traumatiske oppveksten til to foreldreløse tvillinger ganske dyster til tider – og nesten for intens av og til for noen som ikke kan ha på seg mascara når hun ser på Pixar (la oss kalle henne Nina, for det er det jeg heter…).

Mulig det er litt lettere å se denne filmen om man er på et bra sted i livet og ikke savner noen så veldig, men jeg lover at den er morsom og oppløftende også, og ikke bare trist.

Adam Elliot har en utrolig evne til å finne verdien av ting som tas for gitt, ikke legges merke til, og ligger godt gjemt mellom sprekkene i hverdagen. En feiring av det eksentriske og alminnelige, som kan minne om John Waters eller Wes Anderson, men i dette tilfellet vet jeg ikke om det blir riktig å kalle det camp, på grunn av hvor intenst emosjonell denne filmen er. Det finnes ikke noe ord for å finne skjønnhet og trøst i noe så alminnelig som lakris, kinaputter, en god bok og glitrende sneglespor. Små ting som ikke er særlig spennende, men kan hjelpe med å trives i sitt eget selskap.

Elliot finner også heltene gjemt mellom sprekkene i samfunnet - mennesker som ikke er lette å like eller passer inn noe sted – og han klarer å fremheve det beste i dem uten å legge skjul på det verste. Mennesker som er ensomme. Og selv om de små interessene våre kan være til stor trøst, er de ingen erstatning for meningsfulle relasjoner med andre. Redningen for oss alle, men særlig for de mest ensomme blant oss, er når vi klarer å finne hverandre.

Filmen er en motstridende bukett, både følelsesmessig og visuelt. Elliots sort-hvite verden av leire kan minne litt om tidlig Tim Burton, bare mye mindre goth, og dessuten er ikke karakterene i denne filmen det jeg ville kalt søte. Karakterdesignene til Elliot er humoristiske, men frastøtende detaljerte og groteske karikaturer som fremhever de mindre attraktive trekkene og funksjonene til menneskeskikkelsen. Men de kan også være bedårende, på grunn av hvordan de blir levende med hjelp av det slående manuset til Elliot og de talentfulle stemmene på rollelisten.

Den nølende fortellerstemmen til Snook er det lett å tro kunne blitt overdøvet i en mengde med andre stemmer i virkeligheten, glemt før den rakk å si hva den skulle. Men den finner en måte å nå frem på, og historien til Grace setter seg godt fast i hjertet i lang tid etterpå. Med mindre man er helt laget av stein.

Anbefales på det aller sterkeste. Ikke glem lommetørkle (kanskje en Valium).