John Carpenters Halloween fra 1978 blir ofte omtalt som den første slasheren. Troper vi forventer av sjangeren er tydelig etablert i denne elegante og enkle klassikeren: Forsvarsløse, unge ofre, gjerne en gjeng unge kvinner, blir forfulgt og drept av en ukjent skikkelse, ofte en maskert mann. Morderen foretrekker også mer intime drapsmetoder enn skytevåpen, for eksempel kniver eller kvelning.
Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Før Michael Myers, Freddy Krueger, Jason Voorhees og Art the clown kom Billy. Black Christmas (også utgitt som Silent Night, Evil Night) hadde premiere i 1974, og er ikke bare en undervurdert proto-slasher og undervurdert julefilm. Filmen er også, skremmende nok, høyaktuell.
Svart senker natten seg
Black Christmas er en herlig julegave for oss som liker 70-tallsfilm, slashere og thrillere. Den er filmet i Canada, så vi får scener med ekte snø heller enn amerikansk isopor og såpeskum. Glorete julelys og glitrende julefester fylt med studenter ikledd 70-tallsklær, og små barn som synger julesanger pisker opp julestemningen ytterligere. Filmens handling har derimot lite med hvor glad og hellig julen er.
Handlingen er lagt til et sorority i Toronto. Juleferien har nettopp startet, og jentene reiser hjem en etter en. Det viser seg imidlertid at noen også forsvinner fra huset av andre, mer brutale grunner. I førjulstiden har jentene også mottatt ubehagelige, seksuelle og truende telefoner fra en tilsynelatende gal mann. Huset blir tommere og tommere, telefonene kommer hyppigere og blir mer truende, og politiet sliter med å ta jentene på alvor før det er for sent.
Protoslasher
Black Christmas’ regissør Bob Clark og John Carpenter var venner. Carpenter skal ha spurt Clark om han vurderte å lage en oppfølger. Det var visst ikke Clark interessert i, men om han måtte hadde han fulgt den samme morderen som finner nye ofre, men lagt det til en annen høytid. Og han ville kalt den Halloween. Verken jeg eller Clark anklager Carpenter for noe plagiat her, men Black Christmas’ plass i slasher-historien er åpenbart markant nok til å få en 50årsdagsfeiring!
Allerede fra første sekund ser vi hvor stor påvirkning Black Christmas har hatt på senere slasherregissører. Det som umiddelbart ser ut som en idyllisk og klassisk julefilmåpning får en ganske annen stemning. Vi ser et idyllisk, snødekt og julepyntet sorority-hus, og hører lyder fra juleselskapet innendørs. Så hører vi den tunge pusten og ser bevegelse, og skjønner at dette er et POV-shot. Vi deler perspektiv med noen som ser inn vinduene, forså å klatre opp og bryte oss inn på loftet.
Dette perspektivet kommer vi tilbake til ved flere av drapene, og morderens identitet er anonym gjennom hele filmen. Vi ser aldri ansiktet hans tydelig, men hører stemmen hans både mens han dreper, og over telefon. Eller, stemmene, for i tillegg til å drepe kvinner har denne morderen også et arsenal av stemmer, personligheter og forstyrrelser.
Vi blir også kjent med en gjeng unge, kvinnelige studenter. Fra den større gruppen blir vi spesielt godt kjent med Jess (Olivia Hussey), Barb (Margot Kidder), og Clare (Lynne Griffin). Clare virker uskyldig og jomfruelig, Barb er rappkjefta og liker å drikke, mens Jess er en rasjonell final girl. Som slasher-jenter flest er de seksuelt frigjorte, glade i en fest, og har en lei tendens for å tro at mystiske lyder bare er katten.
Ikke alle menn, men…
Black Christmas’ heltinner blir konstant utsatt for misogyni i form av direkte eller indirekte trusler om vold, og systemer som ikke tar de på alvor. Jess’ kjæreste, Peter (Keir Dullea fra 2001: A Space Odyssey) er en humørsyk og kontrollerende musikkstudent. Han klikker i vinkel når Jess deler at hun ønsker å avslutte sin graviditet. Peter sier ting som ‘you selfish bitch’, (mens han knuser lys på juletreet, for dette er en julefilm!) og 'if you try getting an abortion, you’re gonna be very sorry’. Det er en underliggende fare for vold i denne relasjonen, og vi er bekymret for Jess hver gang hun er alene med Peter. Etter en krangel gjemmer han seg også i en busk uten for jentenes hus, og kan vel beskrives som et vandrende rødt flagg.
Glosene servert over telefon fra den anonyme Billy er også ganske sjokkerende, og trusler som ‘Let me lick your pretty piggy c**t!’ og ‘Piggy c**t, you want my fat cock…’ er ikke blitt klassiske julefilmsitater. Enda! Jentene har tidligere forsøkt å anmelde de ubehagelige telefonene de har fått, men denne etterforskningen har knapt blitt registrert.
Når hun ikke møter til avtalt tid kommer Clares far til huset for å lete etter henne. De andre jentene skjønner med en gang at noe må være galt, men politiet er veldig avfeiende. Hun har sikkert stukket av med kjæresten sin, og dukker opp igjen snart. Først når Clares kjæreste braser inn i verdens flotteste pelskåpe og bekrefter overfor politiet og hennes far at hun ikke ville stukket av, blir saken tatt på alvor. Stasjonens eneste kompetente ansatte, etterforsker Kenneth Fuller (John Saxon) innser hvor mistenkelig det er at noen har forsvunnet fra huset med de ubehagelige telefonene, og setter umiddelbart (og omsider) i gang etterforskningen.
Roe v Wade
Black Christmas kom ut for 50 år siden, i 1974. Roe v. Wade, loven som i praksis legaliserte abort i USA ble vedtatt i 1973. Det føles banebrytende å ha en film hvor en ung kvinne åpent forteller at hun vil avslutte en graviditet, både i 1974 og i dag. Når Peter går fra å trygle, fri, og til slutt true, er Jess like fast ved sin beslutning. Dette er hennes valg, og hennes fremtid, og hun vil ikke stifte familie med ham.
Stigmaet rundt abort og kvinners kontroll over egen kropp og fremtid var en stor debatt på 70-tallet, og har blusset opp for fullt i USA de siste årene, til det punkt at Roe v Wade ble opphevet i 2022. Denne filmen som nå fyller 50 år har altså karakterer med mer autonomi og rettigheter enn amerikanske sorority-jenter i mange amerikanske stater i dag. Denne utviklingen er kanskje det skumleste med denne skrekkfilmen.
Mer enn troper
Black Christmas har åpenbart frø av det som over 70- og 80-tallet skulle blomstre til gjenkjennelige og velbrukte slasherfilmklisjéer. Det filmen har som jeg imidlertid savner fra de senere klassikerne er karakterer, ikke troper. Det Friday the 13th, Halloween og A Nightmare on Elm Street mislykkes i er å skape en gjeng hvor vi liker alle, unngår klisjeer og arketyper, og hvor det er trist at de dør. Clare er ikke bare ‘jomfruen’, Barb er ikke bare ‘den slemme og kule’. Clare har kjæreste og en hippie-plakat på rommet sitt med et nakent par, og virker mer frigjort enn hennes far er komfortabel med. Barb har et vanskelig forhold til familien og ser ut til å drikke seg gjennom julen fordi de ikke vil feire med henne. Jess er filmens final girl, men er tvilsomt en jomfru når vi vet hun er gravid.
Senere slasherfilmer ble så fokusert på den mannlige morderen, at det går på bekostning av de resterende karakterene. Det er underholdende å se Michael, Freddy, Jason og Art finne stadig nye og kreative drapsmetoder, gimmick og våpen, men for at filmene skal føles tilfredsstillende må ofrene være så enkle, karikerte og irriterende dumme at vi nesten gleder oss til å se de dø. Vi må også dele morderens syn på ofrene, noe som gir oss scener hvor jentene blir seksualisert, løper lettkledde i feil retning, og straffes for å ha et sexliv.
Det er ingen glede i Billys drap. Jentene har komplekse personligheter og et godt samhold, og det gjør vondt hver gang en av de blir drept. I en scene ser vi Clares lik på loftet, og hennes far utenfor på vei vekk fra huset for å lete etter henne. Det er en hjerteskjærende brutalitet og en dveling ved ofrene få slashere tar seg tid til. Billy har ingen ikonisk maske, corny catchphraser eller gimmick. Vi vet ikke om han heter Billy engang. Han, og filmen som helhet, er heller en mørk julefortelling om brutaliteten kvinner har en konstant frykt for.
Mislykket modernisering
I 2019 kom en remake av Black Christmas, regissert av Sophia Takal. Den forsøker å være mer eksplisitt feministisk, men, etter min mening, mislykkes den totalt. Jeg skal spare dere for et detaljert handlingsreferat, men vit at filmen som kunne reflektert over endringer i samfunnet etter #MeToo, innskrenkninger i abortloven og glorifisering av seriemordere, heller valgte å fraskrive menn all skyld. Menns vold mot kvinner blir her forklart med at de er hypnotisert og under en forbannelse, som om vold mot kvinner oppstår helt uforståelig, og filmskapere må ty til det overnaturlige for å forklare det.
Skremmende realistisk
Filmens amerikanske TV-premiere var satt til 1978, men ble utsatt. To kvinnelige studenter i et sorority ved Florida State University ble drept mens de sov, og to til angrepet. Morderen ble senere identifisert som Ted Bundy. Black Christmas en en slasher som er mer skummel enn camp fordi den har et alvor og en realisme. Noen menn dreper kvinner som sover. Noen menn blir provosert når kvinner vil ta abort. Bak snøen og julelysene er dette en film som fanger en generell følelse av ubehag og frykt mange kan kjenne seg igjen i.
Black Christmas er en tidlig slasher, og når du er tidlig ute i en sjanger er du også heldigvis ikke bundet til klisjeer og forventninger. Mest fordi de ikke finnes enda. Her blir ikke jomfruene spart eller de syndende drept. Morderen har ikke en kul maske og er ikke ute etter hevn. Filmen er ikke camp i dialog og handling, men litt glorete fordi det er jul og 70-tallet. Black Christmas er både et frisk pust i slashersjangeren og et gufs fra fortiden som stadig truer.
God jul, og lykke til med å hente den store kassen med julepynt på loftet.
Kommentit