En utrolig sanselig opplevelse i neon rødt og blått, og like vakker som den er fryktinngytende.
Som de fleste skribenter deler også filmanmeldere et ønske om at tekstene de skriver blir lest av så mange som mulig, særlig når de skriver om en film de digger like mye som jeg digger JT Mollner’s Strange Darling.
Det er altså med svært blandede følelser at for å få mest mulig ut av denne filmopplevelsen så anbefaler jeg å ikke lese videre før du har sett filmen. Ikke sjekk Letterboxd, ikke se traileren en gang, bare gå inn så blind som overhode mulig.
Jeg tror de fleste av oss som fikk se Strange Darling da den ble vist som åpningsfilmen til Ramaskrik filmfestival i oktober, så den uten å vite så mye på om den på forhånd. Det fantes ikke så mye info enda, annet enn en svært vag oppsummering av plottet:
En one-night-stand mellom en mann (Kyle Gallner) og en kvinne (Willa Fitzgerald) utvikler seg til å bli en blodig katt-og-mus lek.
Forteller ikke så mye om filmen, og er ikke nok i seg selv til å vekke interesse blant publikum.
Men etter en introduksjon som sverget at filmen var mye mer enn den enkle oppsummeringen kunne si, og lovte en sal full av horror fans en blodig 35 mm-hyllest til Tobe Hooper’s The Texas Chain Saw Massacre var ikke publikummet på Ramaskrik vonde å be.
Og det var helt sant.
Filmen var SÅ mye mer enn det man tror, og viste seg å være en berg-og-dalbane av en filmopplevelse. En mer detaljert oppsummering av filmen er at den er basert på en sann historie om en seriemorder. Like etter møter vi en bevæpnet mann som jakter på en livredd kvinne, og går ut ifra at det var han det var snakk om. Filmen er delt inn i nummererte kapitler som blir vist i feil rekkefølge, altså er det mye mer til historien enn det man først tror, ja.
Så, hva i all verden skal man si om Strange Darling som både er så enkel og så komplisert på en og samme gang?
Jeg kan forstå sammenligning med The Texas Chain Saw Massacre for det er et par likheter. Begge filmene hevder å være basert på sanne hendelser, byr på vold i dagslys, og har den samme herlige “knudrete” 70-talls effekten man bare får fra 35 mm film.
Mulig det finnes flere likheter som hadde vært tydeligere med TTCSM friskt i minnet (snart på tide med en rewatch). Samtidig, så er det ikke tvil om at dette er to svært forskjellige filmer, og jeg vet ikke om de hører hjemme i samme sjanger en gang.
Til tross for at den absolutt er skrekkelig, full av blod, og var åpningsfilmen til Norges skumleste filmfestival i år, så vil jeg tørre å påstå at Strange Darling ikke er en skrekkfilm.
Filmen viser oss mennesker i farlige, svært voldelige situasjoner, og både Gallner og Fitzgerald gjør det nesten vanskelig å ikke glemme at frykten de utstråler bare er skuespill. Den gjør en fantastisk jobb med å vise oss frykt, men i motsetning til horrorsjangeren er det ikke publikumet som blir skremt. Den er en thriller, og det er helt greit!
Men den ligner ikke på noen av de ofte grå, litt kalde thrillerne jeg har sett før.
Strange Darling er en kaotisk sammensetning av motstridende elementer, og det er nettopp dette som gjør filmen så interessant. Den tar en egentlig ganske enkel historie og gjør det til en mindfuck ved å fortelle den i feil rekkefølge. Den gir oss aldri nok tid til å slappe helt av, men gjør en helomvending hver gang man tror man har skjønt hva som foregår.
Et øyeblikk så ler du av den usunne søndagsfrokosten til hippieparet spilt av Barbara Hershey og Ed Begley Jr., like etter blir en av dem brutalt drept og ligger død på kjøkkengulvet. Den lar oss heller aldri bli helt sikre på hvem som egentlig er helten i filmen, og det veksler stadig hvem det er man heier på av de to hovedkarakterene.
Også er den så fin å se på! En utrolig sanselig opplevelse i neon rødt og blått, og like vakker som den er fryktinngytende. Blodige mennesker som løper for livet gjennom en sommereng akkompagnert av “Love Hurts” coveret til Z Berg, og du kan nesten kjenne den søte duften fra blomstene og den metalliske lukten av blodet som renner fra de åpne sårene.
Hva annet kan man si om Strange Darling annet enn at den handler om en one-night-stand som utvikler seg til å bli en blodig katt-og-mus lek, og kan best beskrives som en Lana Del Rey-video dekket av blod.
Den er nok ikke for alle, men fans av grindhouse, true crime, og Ed Begley Jr. vil absolutt finne noe å like her.
.............................................................................................................................................................................
Regissør: JT Mollner
Skuespillere: Willa Fitzgerald, Kyle Gallner, Barbara Hershey, Ed Begley Jr.
Sjanger: Thriller / Horror
Lengde: 1 t. 36 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: Another World Entertainment
Premiere: 06.12.2024
..............................................................................................................................................................................
Comments