Forhistorien til Simbas pappa Mufasa fortelles med heftige actionscener og stort alvor fra en tidvis smellvakker og underholdende afrikansk savanne.
Da den oppdaterte versjonen av Disney-animasjonen Løvenes Konge (1994) kom tilbake i 2019, ble filmen av mange kritikere møtt med rynker og grimaser - var det ikke litt rart å se nærmest fotorealistiske dyr snakke og synge?
Noe av samme følelsen sitter man også med etter å ha sett oppfølgeren Mufasa: Løvenes konge anno 2024. Denne gang går det seg imidlertid over, i hvert fall langt raskere enn forrige gang. Kanskje har det noe med materialet å gjøre, altså at årets historie ikke er basert på en like kjent en. Kanskje er det fordi vi parallelt blir bergtatt av tidvis styggvakker animasjon og CGI.
Uansett - historien denne gang er altså om Simbas pappa, Mufasa (Aaron Pierre). Som liten løveunge forsvinner han fra sine foreldre under en dramatisk flom, noe som gjør at han blir adoptert av en annen løveflokk. Mufasa er imidlertid som en løskatt å regne, og yter derfor ikke store respekten tilbake fra flokken. Han må derfor imponere og overbevise dem mye mer enn de andre løvene, noe som byr på oppvekstutfordringer for ham. Heldigvis får han en god venn i den nye adoptivbroren sin, Taka (Kelvin Harrison Jr.). Sammen legger de ut på masse eventyr, men støter på alvorlige problemer når de når ungdomsalderen.
En stor, skummel og livsfarlig flokk med hvite løver truer nemlig idyllen grunnet en hevnaksjon, og Mufasa og flokken må stadig flykte fra den farlige konkurrerende løveflokken. Underveis blir de kjent med bavianen Rafiki (Kagiso Lediga), villsvinet Pumba (Seth Rogen) og surikaten Timon (Billy Eichner), samt mange nye venner, og fiender.
Igjennom Rafiki, som forteller Mufasas historie til nåtidens Kiara (Blue Ivy Carter) , datter av Simba og Nala, etableres de kjente karakterene og deres forhistorie med både humor, sjarm, hjerte og smerte. For det er litt av en actionfylt ferd Mufasa og gjengen går igjennom i det som oppleves som en uvanlig heftig, voldsom og tidvis mørk og skummel totimers kinofilm.
At regissøren denne gang heter Barry Jenkins, fikk undertegnede til å stusse. Hadde virkelig mannen bak Oscarvinnere som Moonlight (2016) og If Beale Street Could Talk (2018) gått over til Disney og overfladisk familieunderholdning? Utskiftningen av forrige films Jon Favreau føles likevel faktisk både riktig og mer vellykket. Årets utgave klarer nemlig å etablere, sette og formidle både karakterene, deres historie og følelsene de trenger, markant bedre enn forrige gang.
Noe av utfordringen denne gang har likevel åpenbart vært at det florerer av karakterer. Veldig like også, som sådan. Antall særlig løver er så mange at man ofte har store problemer med å skille dem og forstå hvem som er hvem. Det gikk derfor lenge før undertegnede klarte å plassere hver og en av navnene, men det gikk seg nå til etter hvert. Her er nemlig både generasjoner og slektsledd noe man må holde tungen rett i munnen for å klare å henge med på, samtidig som hopping frem og tilbake i tid gjør det ytterligere forvirrende.
Den visuelle fremstillingen av dyrene er litt påfallende merkbart varierende fra scene til scene, bilde til bilde. Alt i alt er det meste av meget god kvalitet, men den varierer altså, noe som får en til å spekulere i hvorvidt man har valgt seg ut når og hvor man skulle legge inn mest penger og arbeid, eller ikke. På sitt beste ser dyrene så godt som fotorealistiske ut, selv om noe av denne illusjonen riktignok brytes i samme øyeblikk som de åpner kjeften for å snakke. Bakteppet med natur, landskap og andre smellvakre tablåer er det derimot lite å utsette på, og helheten er med på å tilføre denne historien akkurat den visuelle kvaliteten den også bør ha.
Mufasa: Løvenes Kong har blitt en hakket bedre film enn først fryktet. I 2019 var det vanskelig å hoppe etter supersuksessen til Disney fra 1994 og det hele endte med en utilfredsstillende opplevelse av litt rar CGI og teknologi som ikke helt tilfredsstilte i forhold til originalmaterialet. Denne omgangen føles å tjene på at den er mer fri fra sammenligninger med tidligere materialer.
Underveis får man servert skikkelig heftige actionscener og småskummelt alvor som særlig de minste barna bør være forberedt på. Som forhistorie til de kjente karakterene, er filmen både opplysende og klassisk moralistisk, i arketypisk Disney-ånd, men uten å bli direkte kvalmende. Helt der oppe i toppsjiktet plasserer dog Mufasa: Løvenes Kon seg ikke, til det er den litt for enkel og repeterende i handling til å sette fyr på en godt voksen mann. For barn og unge kan dette derimot fort bli julens definitive kinoopplevelse.
Mufasa: Løvenes konge har norgespremiere fredag 18. desember.
.............................................................................................................................................................................
Regissør: Barry Jenkins
Skuespillere: Aaron Pierre, Kelvin Harrison Jr., John Kani, Tiffany Boone, Kagiso Lediga, Mads Mikkelsen, Thandiwe Newton, Lennie James, Keith David, Seth Rogen, Billy Eichner, Donald Glover, Blue Ivy Carter, Beyoncé
Sjanger: Eventyr / Familiefilm
Lengde: 1 t. 58 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: The Walt Disney Company Nordic
Premiere: 18.12.2024
.............................................................................................................................................................................
Comments