Helt siden tidenes morgen har mennesket vært fascinert av det mørke.
Vi blir fortalt historier om hekser, spøkelser og skumle mennesker som har onde intensjoner fra vi er små barn. De fleste historiene har en form for moral eller skal fungere som en slags forsvarsmekanisme som skal vise at ikke alle mennesker er like gode og at noen mennesker er tvers gjennom onde. Det som er litt rart er jo at vi ikke tenker spesielt mye på at vi faktisk blir fortalt alle disse historiene og det gjør at det kan være vanskelig å se sammenhengen mellom hvorfor noen fortsetter å høre og se skrekkelige ting etter hvert som man blir eldre. Selv om det er en så integrert del av vår verden og hvordan vi er som mennesker. Nordmenn er også en av de få gruppene med mennesker som MÅ se krim hver påske. Krim kan jo også tidvis være skummelt.
Såååå, er det egentlig så rart at vi liker å bli skremt?
Frykt og alt det der

Selv har jeg alltid vært fascinert av det mørke og det skumle. Jeg vet ikke helt hvordan eller når det begynte, men det endte i alle fall opp med at jeg skrev masteroppgaven min i medievitenskap om slasherfilm og at jeg ble fast deltager på skrekkfilmfestivalen «Ramaskrik» etter 2021 (anbefales på det skumleste, pun intended). På Ramaskrik i 2023 var jeg så heldig at jeg fikk være med på et foredrag av Mathias Clasen ved universitetet i Aarhus. Han driver en egen fryktlabb og forsker på noe de kaller for «recreational fear». Dette kan oversettes til «rekreasjonell frykt». Dette uttrykket brukes vanligvis om opplevelser der frykt oppsøkes frivillig for underholdning eller spenning, som for eksempel å se skrekkfilmer, kjøre berg-og-dal-bane eller besøke spøkelseshus. Vi tenker kanskje ikke over at skrekkfilm og berg-og-dal-bane kan knyttes sammen på den måten, men det gir jo for så vidt mening når man ser nærmere på det. Begge delene handler jo i hovedsak om adrenalin og å møte våre egne frykter.
Er det pinglete å sove med lyset på?
Jeg mener NEI (men jeg har sovet med lyset på minst to ganger de siste årene)
Selv møtte jeg min egen frykt midt i døra under Ramaskrik i 2021 da jeg så undervanns-slasheren «The Deep House» i den minste kinosalen. Jeg måtte sove med alle lysene skrudd på akkurat den natta. Og det er helt greit. Jeg har sett filmen hjemme i min egen stue i etterkant og det er ikke det samme som det var å se den i en kinosal. Jeg tenker at dette er et bevis på at noe faktisk er bedre på kino og at noen ganger må man sove med lyset på og det gjør ikke at man er en skikkelig pyse. Tenker mer i de baner at det egentlig er et godt tegn, fordi da har filmen oppfylt den funksjonen den skal ha - å skremme. Jeg vet ikke om de andre i kinosalen ble like skremt som det jeg ble, men det var hvert fall ubehagelig. Shout out til Ramaskrik Film Festival som sørger for både underholdning og litt mareritt i samme slengen. Det kan man ikke si om spesielt mange festivaler.
Kan jeg få litt kontrollert ubehag, vær så snill?
Jeg tror også at mennesker blir modige av å se skrekk. Det er halvannen til to timer med kontrollert ubehag. Stikkordet her er «kontrollert». Man sitter selv med kontrollen over hva som skjer og man kan velge å skru av filmen om det blir for mye. Derfor syns jeg også at det er ekstremt interessant å lese hva forskningen sier. Blir man faktisk et sterkere menneske mentalt av å utsette seg selv for litt ubehag i ny og ne? En god dose kontrollerte frysninger. Jeg har aldri vært noe glad i å ta berg-og-dal-baner, men jeg har sett nok skrekkfilmer i en kinosal til å forstå og ikke minst sette pris på, hvorfor folk liker adrenalinrushet som kommer av at man utsetter seg selv for noe man egentlig frykter. Det er så deilig å gå ut av en kinosal og kjenne at man har kaldsvettet litt og fått opp pulsen litt. Noen ganger kan det nesten kalles en lett treningsøkt også.
Skrekk kan skape resiliens
En av forskningsartiklene som kommer fra fryktlabben til Clasen peker på at mennesker som så mye skrekk under pandemien fikk mer resiliens enn de som ikke gjorde det. Resiliens handler om evnen til å tåle utfordringer, motgang og stress på en fleksibel og positiv måte. Man kan kalle det for en slags forsvarsmekanisme. Resiliens er en utrolig viktig faktor som gjør at man er bedre rustet til å komme seg gjennom kriser. Desto mer resiliens man har, desto bedre forberedt er man. Er folk som ser mye skrekk rett og slett mer pessimistiske av natur? Eller handler det om at man er mer forberedt på negative opplevelser i samfunnet?
Dommedagspreppere har mer resiliens og er definitivt bedre utrustet enn oss andre
Clasen sin forskningsartikkel peker også på at folk som så mer skrekk innenfor sjangeren «prepper»-filmer (alien-innvasjon, filmer om apokalypser, zombie-filmer) hadde både mer resiliens og hadde større evner til beredskap (det er kanskje ikke så rart) enn de som så skrekk innenfor andre sjangre. Budskap mottatt, Clasen. Jeg skal sørge for at jeg er klar for den neste pandemien ved å se «Contagion» på nytt. For å være på den sikre siden så slenger jeg inn noen filmer om invaderende aliens også. Kanskje jeg til og med skal starte dommedagspreppingen min snart. Så lenge jeg slipper å forholde meg til Tom Cruise «War of the Worlds» så er jeg fornøyd.
Ooooooh, spooktober
Det er oktober. For noen betyr kanskje oktober at man har en hel måned til å se skrekk. Oh la la la. En hel fuckings måned til å fordype seg i det mørke og skrekkelige. Deilig. Sånn fungerer det ikke i min husholdning. Her ser vi skrekk året rundt, med et unntak. I uka før vi skal til fjells (ja, jeg har blitt en sånn person som gjerne stikker til fjells for å blokkere ut støyen fra storbyen), så ser vi minimalt av film innenfor en av skrekkens undersjangre. Vi ser mest mulig hyggelige greier, som en av mine favorittserier «What We Do In The Shadows» eller noe vi har sett før. Ikke noe som er altfor skummelt og hvert fall ikke noe som handler om hytter (det er en greie).
Hæ? Hytteskrekk?

De fleste land har sine tradisjoner (og dermed undersjangre) innenfor skrekk. I Norge er det hytte som står på planen. Hytteskrekk som «Villmark», «Fritt Vilt», «Død Snø» viser det særegne norske landskapet på sitt beste og på sitt aller aller verste. Kudos til Pål Øie, mannen bak «Villmark» for å ha satt hytta tilbake på dagsordenen igjen i 2003. Jeg vil gjerne takke Kåre Bergstrøm, mannen bak «De dødes tjern» for å ha skapt sjangeren, og så vil jeg takke Pål Øie for å ha gjenopplivet og revitalisert en sjanger som viser det vakre landet vi bor i. Verden fortjener å se mer av landet vårt, uansett sjanger tenker jeg. Men fjell og vakre fjorder er jo absolutt et pluss.
Film er virkelighetsflukt og det er bra for psyken
Jeg synes det er noe frigjørende i det å se film som vekker andre følelser enn kun de som er positive. Det er både gøy og godt å gå ut av en kinosal og vite at her er det et team som har brukt masse tid og penger på å faktisk skremme deg skikkelig. Film er jo en form for virkelighetsflukt, uansett sjanger. Og dette er noe alle mennesker trenger tror jeg. Forsvinne litt inn i et annet univers.
Du kan drømme deg til Casablanca gjennom “Casablanca” fra 1942, du kan forestille deg at det kommer aliens som ser ut som reker gjennom filmen “District 9” eller du kan ønske deg at det finnes noen som bakte lembas-brød til deg som i “Ringenes Herre”. Høsten er perfekt for å krype under et teppe i sofaen, tenne noen lys (eller skru alt av), lage noe god snacks eller mat og forsvinne inn i en annen verden noen timer. Selv skal jeg se alle Twilight-filmene i oktober som jeg gjør hvert år (helt uten ironisk distanse eller skam), og det er tid for den årlige re-watchen av en av de beste seriene HBO noensinne har laget, nemlig “Band of Brothers”.
Skap en hyggelig hule, og stikk et annet sted noen timer. Det anbefales på det skumleste!
Comments