Anmeldelse: The Sandman sesong 2

Nina Lyons
3. juli
3 min lesing

En bittersøt avskjed.

Anmeldelsen er basert på de seks første episodene.

Etter skandalen i fjor føles det nesten litt feil å innrømme hvor positivt overrasket jeg ble da det faktisk kom nyheter om en andre sesong av Netflix’ The Sandman. Jeg hadde allerede resignert – nok en fabelaktig fantasyserie som endte etter én sesong, med en solid dose metaforiske blue balls. En serie som både fikk uventet kritikerros og rakk å skuffe en stor skare fans med litt for mye kontrovers på litt for kort tid.

Men neida. The Sandman får altså sin andre og siste sesong, sluppet i to volum: Første del med seks episoder 3. juli, resten (fem episoder + én bonusepisode) kommer 24. og 31. juli. Serien ble riktignok ikke kansellert, men var allerede i postproduksjon da anklagene mot Gaiman kom. Det som derimot ble droppet, var planene om å utvikle andre historier fra Sandman-universet – samt all promotering av den nye sesongen. Så joda. Litt closure får vi. På ekte Netflix-vis, selvfølgelig – med stor kunst, minimale fanfarer og en underliggende følelse av at dette kunne ha blitt noe mer.

Dream er tilbake – like bleik, like goth, og fortsatt helt håpløs på relasjoner. I sesong 2 av The Sandman følger vi ham gjennom møter med gamle ekskjærester, familiefeider og et uventet ansvar han verken har bedt om eller egentlig ønsker seg.

Netflix har vært overraskende god på å stilne noe av tørsten min etter nerde-nostalgi fra barndommen. Først med den kriminelt oversette miniserien Watership Down, så den kriminelt kansellerte prequel-serien til The Dark Crystal – begge titler jeg hadde som velbrukte VHS-kassetter i hylla som barn.

The Sandman, derimot, fantes bare i tegneserieform da jeg var liten, og jeg hadde for lengst rukket å fylle 30 da serien endelig kom på Netflix. Men jeg tror de fleste fans er enige: Den leverte til de skyhøye forventningene.

Serien har klart å fange den dystre og tidvis skumle, men fortsatt varme – og ofte svært morsomme – tonen fra tegneserien. Visuelt er The Sandman intet mindre enn storslått, og sesong 2 fortsetter i samme ånd. Den viderefører den gotiske lo-fi-estetikken med imponerende konsekvens, og gir samtidig en mer mangfoldig og tilfredsstillende opplevelse til et moderne publikum.

Dette er fortsatt en slow burn – men en av de gode. Sesong 2 er innholdsrik og stemningsfull, og gir rom både for å fordøye episodenes enkeltstående fortellinger og den større historien om en gud som sakte lærer hva det vil si å være menneske.

Det er ingen tvil om at dette er Tom Sturridges show. Han bekrefter nok en gang den mer enn riktige castingen av Dream i serien, med en lavmælt og intens fremføring som ligner på en prikk den bleke og bustete, Robert Smith-aktige hovedkarakteren i tegneserien – som alltid holdt maska, men fortalte så mye med de blinkende øynene sine.

Sturridge har menneskeøyne, men får til akkurat det samme – å fortelle utrolig mye med bare blikket mens han lærer og navigerer de forskjellige rollene han spiller: udødelig hersker med ansvar for et helt herredømme, giftig kjæreste som forviser dama si til helvete etter at det blir slutt, og verdens staeste familiemedlem som kutter ut både barn og søsken i flere hundre år når det blir krangel.

Ellers er castingen en bukett med fornøyelser som beviser at kjønn og etnisitet ikke er et krav for å kunne hedre det elskede kildematerialet. Gwendoline Christie er tilbake som Lucifer – Guds vakreste, mest fryktsomme favoritt. Mark Hamill gjør en anonym ankomst som Mervyn Pumpkinhead. Jack Gleeson som Puck er et kjærkomment gjensyn i en av sine sjeldne roller siden Game of Thrones. Laurence O’Fuarain gjør en overraskende energisk og bråkete tolkning av Thor – mer pubslåsskjempe enn norrøn gud, men akkurat det rette kaoset serien trenger i enkelte øyeblikk.

Vi får også se enda mer til resten av Endless-familien, og det er rikelig med intriger og spenning – spesielt mellom Desire (Mason Alexander Park) og Despair (Donna Preston), som begge er tilbake. Men jeg må innrømme at jeg savnet den slitne dama i joggebukse fra forrige sesong. Det var noe med det nedtonede uttrykket som gjorde henne enda mer ubehagelig – og kanskje litt lettere å relatere til også.

Det er lett å la seg rive med som fan av serien, men sesong 2 føles litt tregere enn den første. Litt for opphengt i å utforske tematikken om hva det betyr å være menneske – som absolutt hører med, men det er spenningen og eventyret som bør stå i fokus. Særlig om målet er å nå frem til et større publikum utenom bare de som har lest bøkene.

For oss som er blodfans av dette fantastiske universet, og eventyrene til den mest emo av The Endless, blir dette en bittersøt avskjed med The Sandman. En avslutning vi faktisk fortjener.