Juleklassiker-stempelet føles fortjent!
Juleboken Snøsøsteren av Maja Lunde og illustrasjonene av Lisa Aisato ble en skikkelig suksess tilbake for noen år siden. Nå er boken med den vanskelige tematikken filmatisert, og det til et emosjonelt og ydmykt resultat.
Skuespiller og regissør Cecilie A. Mosli (Naboer, Mammon, Frikjent, Tre nøtter til Askepott) har med Snøsøsteren laget sin første Netflix-produksjon. Sammen med manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og bokas bakkvinner i Aisato og Lunde, skildres en historie som både er ambisiøs, vanskelig, voksen og imponerende.
Fortellingen om Julian har av flere blitt sammenliknet med Charles Dickens' og H.C. Andersens historier, hvor sosialrealisme og livets mange vonde ting bakes inn i historier som like fullt er rettet mot barn. Det kan være en både vanskelig og dristig ting å tilnærme seg, men i likhet med både britiske Dickens og danske Andersen, er det noe oppslukende, fascinerende og ydmykt over måten Lunde og Aisato gjorde det på, i boken.
Lille Julian skal snart fylle 10 år på selveste julaften. Men denne julen er trist, så trist. Hans eldre søster Juni har nylig dødd, og familien hans er deprimert og gleder seg over hodet ikke til jul. Men så en dag møter Julian på jenta Hedwig, en blid, pen og vilter jente som attpåtil elsker julen. Julian får plutselig andre ting å tenke på, enn så lenge, men likevel føles det som om noe ikke helt henger på greip med Hedvig. Hvor er familien hennes? Og hvem er den skumle gamle mannen som stadig besøker huset hennes?
Moslis regi føles i god grad å legge seg på en nokså trygg, pen og solid linje, hvor vintermiljøet, location, stedene i hus og hjem, føles varme og vakre, til tross for kulden, både ute og i deler av historien. Filmen er tydelig i språket, hvor stemninger, enkeltscener og manus, speiles fint i filmatiske grep som nok treffer de minste veldig godt. Spenningsnivået er også forholdsvis nedtonet, noe som ikke gjør den for skummel. Som produksjon får den noe trygt og safe over seg som ikke nødvendigvis imponerer, men danner et helt greit grunnlag for det viktigste - nemlig historien og tematikken.
For da er det nok større forventninger og spenning knyttet til rundt hvordan den sorgtunge og smått traumatiske tematikken i handlingen vil bli imøtekommet, kanskje særlig av barn og unge. Det er nemlig ikke hver dag en barnefilm handler om døden og det å mestre sorg og frykt. Som voksen blir man både ydmyk og imponert over måten dette løses på, for her kunne man trådd galt opptil flere ganger.
Samtidig blir man også sittende og bli litt usikker på hvorvidt absolutt alle barn vil “like” Snøsøsteren. På samme måte som at ikke alle barn takler spenning og skrekk innen visuelle medier, og får mye tankevirksomhet og eventuell emosjonelle reaksjoner på dette i ettertid, kan det tenkes at også Snøsøsteren vil vekke en liten frykt, samt ikke minst nye tanker i hodene på barn i ettertid. Plutselig innser man jo at et søsken eller en venn plutselig kan dø, lenge før det blir voksent og gammelt. Kan det derfor også tenkes at noen barn vil begynne å bekymre seg etter å ha sett en film som dette?
Man kan jo strengt tatt uansett ikke gardere seg mot at alle skal ta imot sterke filmer med åpne armer. Snøsøsteren synes å løse sin handling og tematikk på en vakker, ærlig, voksen og emosjonell måte. Den formidler gode verdier, som at det også er viktig å huske de gode tingene om avdøde mennesker, og ikke bare drukne i sin egen sorg.
Det kanskje aller beste med Snøsøsteren dog, er skuespillerne. Spesielt må unge Mudit Gupta som Julian, og Celina Meyer Hovland som Hedwig, trekkes frem. Ikke bare er de søte og sjarmerende, men de har en skikkelig naturlig og troverdig formidlingsevne over seg som gjør dem til svært godt castede barn. Manuset skjemmes kanskje litt av særlig Hedwigs noe voksne og filmatiske ordvalg. Samtidig kan dette kanskje være fordi denne karakteren skal speile en bestemt tid?
Historien drar uansett med seg karakterene frem mot forløsende scener, og til slutt er det vanskelig å holde tårene tilbake. Snøsøsteren oppleves som en såpass sterk og særegen historie, at man håper dette blir en ny juleklassiker som både ung, voksen og gammel kan samle seg rundt. Det fortjener den i hvert fall.
Regissør: Cecilie A. Mosli
Skuespillere: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Advika, Gunnar Eiriksson, Sampda Sharma, Jan Sælid, Ole Steinkjer Øyen
Sjanger: Familie / drama
Lengde: 1 t 37 min.
Nasjonalitet: Norge
Streaming: Netflix
Premiere: 29.11.2024
Aldersgrense: 10+
Comments