Motstandsarbeid helt fra graven.
Aleksej Navalnyj (1976–2024) var kanskje Vladimir Putins verste mareritt: En advokat og opposisjonspolitiker med ufravikelige prinsipper, fryktløs aktivisme og en sterk appell til russere som egentlig har gitt opp sin egen frigjørelse.
Etter hans død kan vi også legge til "mesterlig forfatter" til den lange CVen. For gud bedre for en overbevisende selvbiografi.
I Patriot deler menneskerettighetsforkjemperen om livet og karrieren i Russland: Om attentatforsøket i 2020, om tanks i gatene som barn, om selvlagde bomber og kjærligheten for landet.
Det blir en imponerende, slående og overraskende kreativ bok som ingen andre.
Man kan bli radikalisert av mindre.
Fra Sovjetunionen til Russland
Patriot er delt i to. I første del deler Navalnyj fra oppveksten som militærsønn av en ukrainsk offiser og en laboratoriearbeider i datidens Sovjetunionen. Både beskyttet og utsatt i militærleire opplever han et liv som skiller seg dramatisk fra det vi har
i Norge, med selvlagde bomber med kompisene og tanks som kjører i gatene.
Når Navalnyj blir eldre, mer obsternasig og mer kontrær, søker han seg mot rettsvitenskapen og universitetet. Jajaja, kanskje han betaler litt for å bestå noen eksamener, men på et generelt nivå går det raskt framover. Spesielt når han oppdager sin interesse og lidenskap for det som skulle bli hans største livsverk: Politikken. Spesifikt den feilslåtte, løgnaktige og korrupte politikken i Russland.
Allerede fra første side møter du som leser noen virkelig skarpe kreative skrivegrep. For de som fulgte med på Navalnyjs sosiale medier er det nok ikke særlig overraskende: Mannen danset lekende lett på gjerdet mellom gravalvorlig politikk og regelrett trolling, noe som ga ham oppmerksomhet langt utenfor Russland landegrenser. (Og ja, han snakker vilt mye om memes og instagram).
Med bekmørk, russisk humor skinner Navalnyjs personlighet gjennom i hver eneste bokstav, og fremkaller både latter, glede og frustrasjon. Selv når han skriver om attentatforsøket, komaen han befant seg i, og rehabiliteringen etterpå, vil du som leser bare ha mer. Hvert eneste ord skriker “IKKE syns synd på meg! Hør på meg!”. Det krever en skarp penn å klare å forene slike forferdelige omstendigheter med en så lettbeint humor, og det gjør at “Patriot” er like engasjerende som den er informativ.
I motsetning til sine mange fiender, demonstrerer Navalnyj en dyptgående selvironi og selvkritikk. Han hadde kanskje beinharde prinsipper, men flere ganger kritiserer han seg selv for sine tidligere holdninger og atferden som ung. Ikke er han redd for å gjøre narr av seg selv heller: Han deler gladelig om både damer som ikke ville ha ham, tiden som Jeltsin-fan, og hvor forbanna han kan bli av seine busser . Do as I say, not as I do.
En lite selvsentrert selvbiografi
En stor utfordring med svært mange selvbiografier er at forfatterene fokuserer på hva de selv har gjort og oppnådd. Menneskene som gjorde det mulig for dem å oppnå hva de gjorde, blir derimot glemt. De som tok tyngden av familieliv, av oppvekst, av økonomi og ressurser, de forsvinner i skyggen av hovedpersonens glans.
Koner som måtte bli hjemme med barna? Glemt. Kjærester som støttet dem økonomisk? Samma det. Familiemedlemmer som trakasseres offentlig for å være i slekt med hovedpersonen? Ikke så viktig.
I Patriot er dette ikke tilfellet.
Er det én ting Navalnyj tydelig elsket mer enn Russland og debatt, så er det kona Julija Navalnaja. I et vakkert øyeblikk på en jobbtur til Syden opplever han sann kjærlighet ved første blikk. Den kjærligheten og beundringen for kona blir bare sterkere, og som leser kan man ta og føle på hvor mye hun betyr for ham. Ikke bare som støtte og livspartner, men som aktivist og radikal frihetsforkjemper.
Det er aldri tvil om at Navalnyj finner motivasjon og styrke fra Julija og barna Dasha og Zakhar. Han gir spesielt Julija mye av æren for sine politiske verdier og meninger, og hvordan hun tilrettela store deler av hans offentlige karriere. Teamet hans løftes også fram i lyset, deriblant advokater, PR-ansvarlige og gravejournalister. Navalnyjs interesse for å hedre andre, forsterker bare det underliggende budskap om samhold og forent arbeid.
Fra debattscene til fengsel
Første del av boka er utvilsomt den beste, noe som kanskje ikke er så merkelig: Den er skrevet over tid, med større frihet og mulighet for redigeringen. Andre del er derimot skrevet for hånd fra de ulike fengslene og straffeleirene han ble holdt etter å ha blitt dømt i flere iscenesatte og korrupte rettssaker.
I dagbokstil noterer han for hånd det han opplever og observerer i fengselet. Det går fra mer lystige vitser om romkamerater og salatspising, til undertrykkelse og trakassering. Et vedvarende tema er selvfølgelig også helse: Navalnyjs trøblete rygg på harde fengselssenger blir et stadig økende problem.
Han bemerker også at han må være verdens dyktigste og mest overbevisende aktivist: For mens han sitter innelåst i fangeleir i Sibir, så triller nye straffetiltaler inn på bordet, for propaganda, for svindel, for å ha fornærmet dommere. Men Navalnyj, han kødder med fengselsvaktene, leser døgnet rundt som protest, fleiper om situasjonen sin. Han forsøker til og med å skape en fangeforening som kan stå opp mot fengselsvaktene, og etterhvert setter han ut på en sultestreik.
Det virker som en mental styrke uten like.
“Perfekt for tiden” - eller en tid som aldri slutter?
Selvbiografien til Russlands mest kjente opposisjonspolitiker er høyaktuell - og vil alltid være det.
I 2024 kan man lese om det fascistiske Project 2025, det israelske folkemordet i Palestina, Putins krig mot Ukraina og pro-russisk politikk i Georgia. Eller kanskje fremhever den bare det vi alltid har visst: At fascisme, korrupsjon, diktatur og totalitært undertrykkelse er til stede hele tiden, da som nå.
I 2024 ruller også biografien om motstandshelten Gunnar “Kjakan” Sønsteby på kino. Det er utvilsomt mange likheter mellom Navalnyj, Sønsteby og de mange andre kvinner og menn som har jobbet utrettelig mot totalitære krefter.
Navalnyjs styrke som både politiker og forfatter, er å engasjere følgerne sine til forent aktivisme. Alt han oppnådde i karrieren og livet blir ærlig anerkjent for å være resultatet av kollektivt arbeid og støtte. Det gjelder både det lojale og hardtarbeidende teamet hans, men også følgerne og stemmerne hans. Uansett om han arrangerte debattkvelder på lokale barer, talte til tusenvis på spontane demonstrasjoner eller publiserte gravjournalistiske mesterverk om russiske oligarker på YouTube: Han tvang fram fighterviljen til de mange som hørte på ham.
Når han peker på hvordan felles innsats kan skape direkte resultater umiddelbart, er det inspirerende. Men når han peker på hvordan kontinuerlig, felles innsats over tid kan totalendre samfunn, det er da det virkelig gjelder. Han kobler sømløst sammen historiske epoker for å vise befolkningens gradvise kamp for frigjøring. Pekefingeren med “du får aldri lov å gi opp” snor seg som en rød tråd gjennom alle bokas 496 sider.
Fryktløst humør
I bokas andre del er det nesten så du glemmer at han befinner seg i en straffekoloni i Sibir. Helt mot slutten bevarte Aleksej Navalnyjs sin styrke, sin humor og sin politiske overbevisning.
Derfor kjenner du som leser en stor klump i magen når du kikker ned på boka, og ser at antall sider igjen stadig krymper.
At Aleksej Navalnyj ikke lever mer, er et stort tap for Russland, verdenspolitikken og litteraturen. Patriot er et utvilsomt terningskast seks, selv etter å ha blitt publisert uferdig etter hans død. Hadde vi hatt Navalnyj lenger, og fått ham i frihet, kunne boka inkludert mange flere teoretiske og politiske diskusjoner som ville gjort den enda bedre. Men den kampfølelsen og dirrende viljen man sitter igjen med etter å lukke Patriot - det gjør denne selvbiografien til helt top notch.
Forfatter: Aleksej Navalnyj
Utgitt: 22. oktober 2024
Sjanger: Sakprosa, selvbiografi
Sider: 496
Forlag: Gyldendal
Oversettelse: Gunnar Nyquist
Comentaris