Anmeldelse: Mickey 17

Bong Joon-ho er tilbake med aktuelle tematikker og samfunnskritikk, men er langt mer tøysete enn før.

Bong Joon-ho (Parasite, Memories of Murder, Okja) er endelig tilbake som regissør etter seks lange år. Med både Okja og Snowpiercer bak seg er koreaneren nok en gang tilbake med en fullt engelskspråklig film. Denne gangen har han fått med seg blant annet Robert Pattinson, Naomi Ackie, Mark Ruffalo og Toni Collette i sentrale roller. Med Mickey 17 har Bong Joon-ho adaptert Edward Ashtons roman med nesten samme navn (“Mickey 7”) fra 2022, samtidig som det er gjort endringer og tillegg til Ashtons originalfortelling.

Å ta opp sosiopolitiske problemstillinger, gjerne i konteksten av fantasi eller dystopi, er ikke fremmed for Bong Joon-ho, så det er heller ikke noe sjokk at regissøreren også denne gangen presenterer klar kritikk av både stormansgalskap, kultmentalitet, imperialisme, og arbeiderklasseforhold under kapitalisme i fri gallopp, dog med et mer hardhendt satirisk grep.

Filmen følger Mickey Barnes (Robert Pattinson) som sammen med kompisen Timo (Steven Yeun) har havnet i dyp gjeld til en blodtørstig lånehai etter et mislykket forsøk på å åpne en makroncafé. Uten et eneste trygt sted på planeten å gjemme seg blir løsningen å melde seg frivillig som arbeider på et intergalaktisk koloniprosjekt som skal bosette planeten Niflheim. I total uvitenhet melder Mickey seg som en “expendable”, en arbeider som kan klones på nytt daglig med alt av minner intakt.

Han blir satt til å utføre de farligste og kjipeste arbeidsoppgavene og eksperimentene på ekspedisjonen og det blir umiddelbart tydelig at livet hans ikke lenger har noen verdi. Han kommer jo tross alt tilbake igjen, frisk som en fisk, dagen derpå. Etter ekspedisjonen endelig ankommer Niflheim skjer det til slutt en feil i systemet rundt Mickey nummer 17. Han overlever mot alle odds på dagens oppdrag, og etter at han får karret seg tilbake til basen har det verst tenkelige skjedd, Mickey nummer 18 er allerede printet ut.

Mickey 17 er ingen hardslående, kritisk motstandsfilm, og legger ikke mye skjul på sine inspirasjoner til parodi. Bong Joon- ho selv har ikke svart direkte på spørsmål om likheter med høyst aktuelle politiske figurer i USA, men presiserte at manuset ble ferdigskrevet i 2021. Men at ekspedisjonsleder og politiker/kultleder Kennet Marshalls (Mark Ruffalo) mest ihuga fans og arbeidere roper høylytt og fanatisk iført røde capser med tekst setter ikke akkurat fantasien i høygir. Hans drømmer om å etablere og avle frem en "pure white planet" (som tilfeldigvis også er dekket av snø) vekker også fort noen assosiasjoner.

Med Mickey 17 tar Bond Joon-ho fatt på høyst aktuelle problemstillinger og pakker det inn i en trygg og nokså lett fordøyelig humor. Det er lett å dra linjer til filmer som Starship Troopers og spesielt Don’t Look Up, selv om Bong Joon-hos bidrag til rekken av stormaktsparodier også hever stemmen klart og tydelig for arbeiderrettigheter gjennom Mickeys unike situasjon som “expendable”, et klart bilde på arbeiderens ubetydelighet i en verden styrt av høyere økonomisk makter.

Uavhengig av hvor hardslående og skarp Mickey 17s ulike kritikker måtte være, fungerer filmen meget godt som den sci-fi komedien den så absolutt er. Pattinsons prestasjon som den litt trasige og likegyldige Mickey skaper en god humoristisk kjerne for fortellingen, og med sterke opptredener av både Noami Ackie, Steven Yeun og Anamaria Varolomei tvers gjennom fortellingen, blir filmen til en skikkelig underholdende og litt absurd sci-fi komedie. Selv Mark Ruffalos mer endimensjonerte Trump/Musk-skygge finner i stor grad sin egen fornøyelige stemme sammen med kona Ylfa (Toni Collette).

Dette er Bong Joon-hos mest renspikka komedie så langt, men selv om humoren står mer i fokus er også hans fascinasjon med sosiopolitiske problemstillinger kanskje enda mer tydelig (og tøysete) til stede enn før. Med Ashtons roman som utgangspunkt har han fått produsert en virkelig underholdende sci-fi godbit. Den peker og ler mer enn den biter, men underholdende er det virkelig.