En trykkoker nær eksplosjon.
Det har skjedd noe på skolen mellom seksåringene Armand og Jon. Barnas svært forskjellige foreldre møter kontaktlærer, rektor og helsesøster for å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Elisabeth (Renate Reinsve), Armands uforutsigbare og vanskeligstilte alenemor, står på motsatt banehalvdel fra Jons kalde og strukturerte mor Sarah (Ellen Dorrit Petersen) og far Anders (Endre Hellestveit). Anklagene mot Elisabeths sønn Armand er så uvirkelige at de ikke er til å fatte.
Men hva har egentlig skjedd? Og hvem kan man stole på?
Armand er et ekstremt intenst og trykkende karakterdrama om et vondt tema. Debutregissør Halfdan Ullmann Tøndel har vært ambisiøs i dette sosialrealistiske prosjektet, der han gradvis introduserer sjangerbrytende virkemidler. Jo lenger vi kommer inn i filmen, jo mer beveger vi oss ut i en psykologisk thriller, i en surrealistisk oppløsning av menneskesinnet.
En mørk during
Armand er en audiovisuelt tung film, med mange voldsomme virkemidler. Det er svett, det er klaustrofobisk, og en dunkende frustrasjons- og desperasjonsfølelse ligger som et teppe over publikum i de drøyt to timene.
I sepiafarger beveger kamera seg ned mørke klasserom, tomme ganger, og helt opp i ansiktet på karakterene. De intense nærbildene kombineres med et durende, detaljert lydspor, som ubegrenset deler detaljer som smatt, snufs, skritt, hvisk og pust. Det bringer publikum helt inn og under huden på de seks menneskene i fokus. Det blir fort ubehagelig.
De seks sentrale skuespillerne demonstrerer en upåklagelig prestisje. Ikke uventet er det spesielt Reinsve og Petersen som fremkaller ekte frysninger på ryggen i sine fortolkninger av mødrene. Skuespillerprestasjonene er så overbevisende at man som publikum føler seg hundre prosent tilstede i det spenningsfylte møtet. De små glimtene som avslører hva som skjuler seg bak fasaden, gjør det helt umulig å være skråsikker på karakterenes motivasjon eller fortid. Umiddelbart etter du gjetter deg frem til hvem du kan stole på, får du servert en vending du ikke forventet.
Magien i Armand er nemlig det som skjer mellom linjene: Utenfor kamera, bak fasaden. Filmen skinner som en perle når vi gradvis får små hint om hva som egentlig skjedde mellom de to seksåringene - men også mellom de voksne som skal håndtere situasjonen.
Ullmann Tøndel gir mye tillit til publikum: Han avslører bare delvise sannheter og brøkdeler av hva som har skjedd, og som seer får du selv trekke linjer om hva som har skjedd, og hvem du kan stole på.
Barn i voksnes skuddlinje
Dette er et drama som kommer til å gripe det norske folk. Ikke bare får vi nok et mørkt, sosialrealistisk karakterdrama, men Armand byr også på temaer som er like tidløse som de er aktuelle.
Offentlige kriminalsaker som Baneheia-saken og Silje-saken har gjort nordmenn bevisste på utfordringer som kan oppstå når barn og unge anklages for grove handlinger. Da fem år gamle Silje ble drept i en akebakke i ‘94, ble tre nabogutter på 4, 5 og 6 år anklaget for drapet. I senere tid kom det fram at etterforskerne presset fram en tilståelse av sårbare og lettpåvirkelige barn, som så gjerne ville fortelle de voksne hva de ønsket å høre.
I Baneheia-saken ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring for drapet på to småjenter, etter at han ble kollektivt dømt av offentligheten fordi han hadde en historikk som “stemte” med drapshandlingene. Han ble dømt fordi han passet. Det bare stemte.
Når Jons mor Sarah sier “Det er jo Armand igjen, da..”, kaster filmen lys over disse sosiale utfordringene: Hvor mye kan man egentlig stole på vitnemålet og forklaringen til et sårbart barn? Hvor mye forhåndsdømmer vi “problembarn med atferdsproblemer”? Hvorfor holder vi så beinhardt fast i våre egne overbevisninger, selv når vi ikke har tilstrekkelig bevis?
Kan det bli for mye av det gode?
Det blir fort mye i Armand. På alle måter. Den insisterende intensiteten bygges opp så voldsomt at det tidvis blir overdrevet. Det benyttes visuelle virkemidler som varmebølger og svettedråper, metaforer som ringende alarmklokker og neseblod, slowmotion og kamera som faller inn og ut av fokus. Det gjelder ikke minst bruken av drønnende regnvær som forsterker avslutningsscenen.
Noen scener blir også dratt ut i det som kan føles som det uendelige, lenge etter poenget har blitt tydelig. Dette gjelder spesielt scenene som skal signalisere Elisabeths psykologiske sammenbrudd.
Mot filmens slutt kan det fremstå som om flere filmatiske virkemidler er slengt med “bare fordi”. Dramaturgisk har det liten verdi, og som seer er man allerede mettet etter nærmere to timer med klaustrofobisk hjertebank og mageknipe.
Armand er en ambisiøs tungvekterdebut fra Halfdan Ullmann Tøndel, som antakelig kunne trengt en liten redigerende hånd. Likevel: Ikke rart denne kan være en reell Oscar-kandidat.
Regissør: Halfdan Ullmann Tøndel
Skuespillere: Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen, Øystein Røger, Endre Hellestveit, Thea Lambrechts Vaulen, Vera Veljociv, Assad Siddique
Sjanger: Drama
Lengde: 1 time, 57 minutter
Distributør: Norsk filmdistribusjon
Premiere: 27.09.2024
Comments