En fin hyllest til Bob Dylan.
Det er ingen hemmelighet at Bob Dylan er en mystisk karakter. «En» mystisk karakter blir kanskje feil å si. Han har vært flere i løpet av karrieren. Derfor virker det nærmest umulig å lage en Dylan-film for å finne ut hvem han virkelig er. A Complete Unknown som filmtittel, basert på Dylans Like a Rolling Stone, gir deg en smak på hva det betyr å filmatisere ikonet.
Det er ikke første gang filmskapere har prøvd å åpne Dylans mange dører. Den mest interessante er kanskje I’m Not There av Todd Haynes som kreativt brukte seks forskjellige skuespillere for å ta for seg viktige hendelser i livet til Dylan. Eller så kan man gjøre som James Mangold å gi deg en forståelse av Dylans kompleksitet basert på et vendepunkt i karrieren. Et enkelt oppsett, men kanskje nødvendig?
Filmskaperen har vist seg å være ganske allsidig med alt fra drama om rusavhengighet til hardbarka superheltfilmer. A Complete Unknown er jo ikke Mangolds første biofilm og sikkert ikke siste. Walk the Line (2005) om Johnny Cash sikret Joaquin Phoenix sin første Oscar-nominasjon for beste mannlige hovedrolle. Ford v Ferrari (2019) var også en Oscar-favoritt. Det er noe med filmene hans om virkelige mennesker som er enkelt å sluke.
Biografifilmer har en tendens til å få klisjéstempelet, og selv om A Complete Unknown klarer til en viss grad å vike vekk fra de elementene, kan historiefortellingen bli litt for trygg på seg selv. Den sterkeste siden av filmen er soleklart prestasjonene. Timothée Chalamet med sin versjon av Bob Dylan - en fenomenal, fengende og elektrisk prestasjon som føles ærlig og virkningsfull. Samme med de mange sidekarakterene som dukker opp som om vi ser en Marvel crossover-film med musikere.
A Complete Unknown åpner med Dylans stille men dødelige ankomst til folk-scenen i New York i 1961. Fort tar han oppmerksomheten fra noen av forbildene sine, Woody Guthrie (Scoot McNairy) og Pete Seeger (Edward Norton).
Det er en scene tidlig i filmen der Dylan spiller en sang for Guthrie, som gir deg helt gåsehud fordi det både er fin musikkspill av Chalamet og setter en markør på hvor dedikert skuespilleren er i rollen. Fokuset er ikke på etterligningen, men heller en tone, energi og mystikk som gjør at du blir slukt inn. Dette besøket på veteransykehuset skal ha skjedd på ekte, og filmatiseringen av det gir oss en umiddelbar forståelse for lidenskapen som oser i rommet. Både McNairy og Norton er med på å skape den dynamiske og rørende atmosfæren.
Seeger tar inn unggutten som en slags lærling og introduserer ham til New Yorks musikkscene. Norton leverer en vennlig type i Seeger. Man kan se i øynene hans at han får et nytt håp for folk-sjangeren når han ser Dylan spille, men man får også et hint av misunnelse som en tradisjonell sjel i hele bildet.
I løpet av filmen bygger Dylan et forhold med andre kjente musikere som Joan Baez (Monica Barbaro), Johnny Cash (Boyd Holbrook), Bob Neuwirth (Will Harrison), og produsenter som Alan Lomax (Norbert Leo Butz) og Albert Grossman (Dan Fogler). Bare for å nevne noen. I tillegg Sylvie Russo (Elle Fanning), basert på Suze Rotolo som Dylan var sammen i løpet av samme periode.
Selv om Chalamet får mye skryt for A Complete Unknown må vi ikke undervurdere Monica Barbaro som glimrende spiller Joan Baez. Så god at jeg måtte lese og høre mer om figuren i ettertid. Det samme kan man si om Fannings prestasjon i det turbulente forholdet mellom Russo og Dylan. Begge de kvinnelige karakterene er viktige her fordi de har en viss nysgjerrighet over Dylan som gjør at vi klarer å bli kjent med ham i den grad han tillater det. Og det er like frustrerende som karakterene opplever det. Han åpner seg gjennom musikken og litt for Johnny Cash via brev. Kanskje fordi de så seg selv i hverandre?
Grunnen til at filmen klarer å unngå typiske sjangerklisjéer er spesielt måten den i starten gir oss mystikken til Dylan fra utsiden. I én scene slår han til med en sang, og i den andre er han allerede halvveis i skriveprosessen på den andre. Bakgrunnen hans er ikke viktig, det er hvem han er i nåtid som teller. Det leder dog til en flat struktur store deler av filmen.
Når vi først får høre sangene, både intimt og på fantastiske gjenskapte konserter, er det fra perspektivene til karakterene rundt ham som stirrer i beundring over hva de er vitne til. Det er som første dinosaurmøte i Jurassic Park. Det gjør at filmen, ironisk nok, blir one-note og gir ikke så mye mer enn en stor bukett av det enorme musikkgalleriet mange kjenner til.
Åpenbart er det ikke bare et innblikk i oppstarten og menneskene rundt ham, selv om filmen bruker mye tid på dette, men også hva som ledet opp til den kontroversielle konserten på Newport Folk Festival i 1965. Sakte men sikkert går han ut av boksen, leker med elektrisk, trosser alle odds, og energien i filmen blir noe helt annet. Så mye at jeg lengter etter mer av dette. Dylans store skift som sjokkerte folk-publikumet. Det store vendepunktet føltes som en ettertanke og hadde potensiale til å si noe større. Tyngden Dylan må ha følt og innflytelsen øyeblikket hadde i ettertid, både for musikken og han som person, henger i luften og blir aldri fullstendig utforsket.
Det er vel aldri en fasit på denne mytiske figuren. A Complete Unknown er en trygg og tradisjonell skildring, og fungerer best som en hyllest med sine slagkraftige prestasjoner og slående musikksekvenser.
Regissør: James Mangold
Skuespillere: Timothée Chalamet, Elle Fanning, Edward Norton, Monica Barbaro, Dan Fogler, Scoot McNairy, Will Harrison, Boyd Holbrook
Sjanger: Drama / Biografi
Lengde: 2 t. 22 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: The Walt Disney Company Nordic
Premiere: 21.02.2025
Comments