Mye har vært skrevet om familien Havnå i media gjennom tidene, og ikke alt har vært like positivt. Det er nå 40 år siden Magne Havnaa (i filmen spilt av Odin Waage) ble norgesmester i tungvektboksing for første gang og OL-utøver på bokselaget i Los Angeles samme år. Med storebroren Erling (Tobias Santelmann) som trener og motivator satte han seg som mål om å bli den første norske verdensmesteren i boksing, og de to satset alt. Likevel skulle Magnes tidlige død og en kriminell vending hos broren føre til at Havnaa-navnet lenge har blitt forbundet med noe helt annet, nemlig NOKAS-ranet.
Regissør og manusforfatter Bård Breien (Kunsten å tenke negativt, Detektiv Downs) legger mesteparten av fokuset til filmen på Magnes karriere sammen med broren Erling. Signering av proffkontrakt i Danmark, kampen om europatittelen og målet om verdensmesterskapet sjongleres sammen med brødrenes familieliv og setter fokuset på den totale dedikasjonen til brødrene.
Samtidig gjør filmen flere hopp i tid for å inkludere Erlings deltagelse i NOKAS-ranet (som skjedde kun en måneds tid før Magnes død, og lenge etter at proffkarrieren hans var over) og senere hans vei tilbake til omverdenen som boksetrener for Magnes sønn Kai Robin. Dermed blir filmen også et portrett av Erling Havnaa som person, fra hans egen store karriere som kickbokser (noe filmen ikke går i dybden på), til boksetrener, til ransmann, til innsatt og tilbake til boksetrener.
Filmen har endret litt på detaljene og kronologien i fortellingen, og utelukker som sagt egentlig alt om Erlings karriere som en gigant innen norsk kickboksing. Erlings rolle i filmen blir redusert mer til “broren som aldri nådde opp” enn det som nødvendigvis er virkeligheten.
Han blir sidestilt av Magnes danske manager og mister sakte nærheten til broren samtidig som alkoholismen kommer snikende og leder han nærmere et kriminelt miljø. Hans egne sportslige bragder forblir en fortelling for en annen gang.
Det er kult at Norge får sin første skikkelige boksefilm, og flott å se en 80/90-talls rekonstruksjon av Arendals trange gater og Erlings nedslitte boksegym. Ikke minst er fortellingen til brødrene Havnaa en helt spesiell historie som er vel fortjent en filmatisering.
Det er likevel litt vanskelig å bli dratt med helt inn i fortellingen om de to brødrene. Noe av problemet ligger uten tvil i hvordan filmen egentlig ønsker å fortelle to historier samtidig, og selv om disse fortellingene ligger svært nær hverandre til tider, er de også vidt forskjellige.
Magnes boksekarriere kjemper om plassen med portretteringen av brødrenes forhold og bokseeventyret rekker knapt å synke inn før vi er over på en nokså sparsommelig skildring av en av Norges mest kjente ransmenn.
Team Havnaa går dermed ikke så dypt inn i selve karrieren til Magne. Vi er innom høydepunktene og litt trening, mens filmens fokus er på det skiftende båndet mellom brødrene og “Team Havnaa”-spriten som spesielt Erling lever og ånder for. Når det er brorskapet som står i sentrum blir det mindre plass til boksing, og når brorskapsfortellingen heller aldri helt belyser Erlings senere “karriereskifte” føles det som om noe mangler.
Hverken av brødrenes historie har helt den punchen de gjerne burde hatt, men at det vi ser er basert på virkeligheten gjør at filmen likevel holder greit på spenningen.
Det kan ikke legges skjul på at fortellingen om brødreparet Havnaa er en interessant en. At brødre er forskjellige er én ting, med at de ender opp omtrent som legender på hver sin ende av skalaen er noe litt annet. Bård Breiens film treffer dessverre ikke helt blink når 30 år med separate fortellinger skal skildres, men filmen får til å belyse det brorskapet som helt tydelig har vært selve kjernen av Erlings Havnaas liv, og med en så god historie er det vanskelig å bomme helt.
Team Havnaa har norgespremiere 25. desember.
