Regissør for dette siste kapittelet er Michael Chaves, mannen som også står bak to av seriens svakeste titler i The Nun 2 (2023), samt den uoffisielle Conjuring-filmen The Curse of La Llorna (2019). Hvorfor man har gått for ham vites ikke, men dette irriterer litt, dessverre. Nå har riktignok aldri disse filmene først og fremst blitt drevet av kunstneriske eller auteurmessige motiver - de er i aller høyeste grad nokså ren og pur underholdningsfilm som skal dra inn penger, noe den ujevne kvaliteten på filmene blir et tydelig bilde på.

Historien i Last Rites tar altså igjen for seg en av det paranormale etterforskerparet Ed og Lorraine Warrens saker. Denne gang blir det mer personlig enn noen gang når deres egen datter blir involvert i det som skal vise seg å bli deres siste, og desidert farligste, sak. En stor familie på åtte personer blir plaget av en voldsom ond kraft i sitt lille hus i Pennsylvania.

Alle blir de på hvert sitt vis forstyrret av det som er usynlige krefter i huset. Er det bare ekstreme tilfeller av søvnparalyse, eksentriske tilfeller av ungdomsopprør blant barna, eller er det rett og slett snakk om en splitter gal familie vi har med å gjøre her?

Ifølge historien er det selvsagt ikke noen av tingene. Filmen kjører igjen, akkurat som tidligere filmer, inntrykk av å være sterkt basert på virkelige hendelser, noe den faktisk også er, i hvert fall til en viss grad. Sannhetsgehalten i selve historien er selvsagt like shady og grunn som det meste innen paranormal mytologi, men et kjapt søk på nettet kan bekrefte at både karakternavnene og saken om denne familien Smurl er helt reell. Saken resulterte tilbake i 1986 i både store nyhetsoppslag, en bok, en tv-film og nå til sist altså også Last Rites.

I det hele tatt er mytologien rundt “The Warrens” noe filmserien selvsagt utnytter og bruker til fulle. Dette siste kapittelet bringer dermed igjen Vera Farmiga og Patrick Wilson tilbake foran kamera i det som oppleves som en grundig og solid tilførsel til Conjuring-serien. Historien tar seg god og lang tid til å bygge seg opp, inkludert historien om Warren-parets egen datter, Judy, og hennes nye kjæreste Tony Spera. Etter hvert som den plagede familien Smurl søker hjelp fra dem, involveres også datteren Judy som har arvet mor Lorraines egenskaper til å få kontakt med onde krefter.

Det er morsomt å se Farmiga og Wilson tilbake i disse hovedrollene igjen. Det er få som kan spille mer opprørt og bekymret som Farmiga, mens det innimellom også er bakt inn små doser av mørk humor knyttet opp mot enkelte mørke karakterer her. Et gjensyn med den demonbesatte dukken Annabelle blir det også, og hele Warren-mytologien gestaltes og bakes godt inn i historien generelt.

Som spenningsfilm byr ikke Last Rites på allverdens dog. Dette er en type film hvor man føler man har sett det meste før, inkludert igjennom de tidligere filmene i serien. En skrekkfilm handler generelt vel så mye om oppbygning av spenning og hva dette skaper av forventninger i oss. Last Rites bruker velkjente grep for å avløse denne spenningen, og resultatet blir stort sett derfor ikke så forferdelig overraskende. Enkelte gode jumpscares kan imidlertid aldri gjentas for ofte, si, og så gjøres da også passe effektivt i denne filmen. Men underveis blir man samtidig sittende å tenke over hvilket tradisjonelt “gammeldags” og konservativt “sett det før”-preg denne filmen har. Det er lite oppfinnsomhet over verken historien eller de filmatiske grepene, samtidig som nyere skrekkfilmer av året, som Weapons og Bring Her Back, til sammenlikning gnistrer av oppfinnsomhet og originalitet.

La nå ikke dette ta helt motet fra deg om du har gledet deg til denne filmen. The Conjuring: Last Rites er nemlig en finfin avslutning på serien, og oppleves solid og dedikert til karakterene og deres historie. Hvorvidt du er en av dem som sluker dette paranormale og demonhysteriske “gnålet” rått eller ikke, blir derimot en annen ting. Undertegnede kjenner på sin side det er helt greit at det er over nå. Eller… er det nå dét?

Regissør: Michael Chaves

Skuespillere: Vera Farmiga, Patrick Wilson, Mia Tomlinson, Ben Hardy, Steve Colter.

Sjanger: Grøsser/Skrekk

Lengde: 2 t. 15 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: Warner Bros. Discovery

Premiere: 05.09.2025

Selv om global oppvarming sikrer at sommeren varer langt ut i oktober, er regn, strikkegensere og stearinlys rett rundt hjørnet. Men når temperaturen synker og sola forsvinner er det lett å havne i en god, gammeldags høstdepresjon. Hvordan skal du overleve de stadig mørkere kveldene?

Kurer høstdepresjonen med skremmende spøkelseshistorier, spenningsfylte thrillere og sjokkerende plot twists. Høsten er høysesong for frysninger på ryggen, tåke og å oppdage det ukjente. Ikke rart vi aldri blir lei Halloween.

Her får du derfor mine 11 beste boktips om du ønsker stemningsfylte høstbøker og skremmende bøker som får nakkehåra til å reise seg.

Klar for en creepy, moody høst?

Høstklassikerne som fungerer år etter år

Dersom erfaringen din med klassikere begrenser seg til analyse av Et dukkehjem av Ibsen på ungdomsskolen, har du mye gøy i vente. Noen litteraturklassikere kan engasjere, sjokkere og skremme deg like mye i 2024 som de gjorde med besteforeldrene dine i forrige århundre.

Rebecca av Daphne du Maurier

1938, Storbritannia, 432 sider, Virago Press

Har du aldri hørt om Rebecca? Da har du garantert lest eller sett bøker, filmer eller serier som er inspirert av denne klassikeren. Once you go Rebecca, you never go back.

En ung, sjenert kvinne faller hodestups forelsket i enkemannen Maxim de Winter. Når hun flytter med ham til godset Manderley, oppdager hun at hans avdøde kone fremdeles kaster en skygge over huset og alle som bor i det. Hvordan skal hun bryte ut av lenkene som Rebeccas gjenferd holder henne fanget i? Og hva skjedde egentlig da Rebecca døde?

Rebecca er en spøkelsesbok uten overnaturlige elementer, et mysterium med et grusomt svar. Dette er boken som satt tonen for så mange filmer, bøker og serier som er blitt skapt i ettertid. Du kommer til å føle på intens nysgjerrighet og kjenne igjen mange av følelsene som hovedkarakteren må krige med.

Snakker vi høstbøker er dette en must read og en perfekt klassiker å prøve seg på om du ikke har lest klassikere før.

Keen på å sjekke ut filmversjonene? Hold deg unna Netflix-versjonen fra 2020, og opplev den legendariske 1940-versjonen på YouTube:

The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

1959, USA, 256 sider, Penguin Classics

I 2018 slapp Netflix en kritikerrost moderne serieversjon av The Haunting of Hill House. Men skal du virkelig skape creepy høstvibber, er det boka som gjelder.

Dr Montague inviterer tre unge mennesker til Hill House, en mystisk og sagnomsust villa hvor han håper å kunne bevise det overnaturlige med vitenskapelige metoder. Det tar (selvfølgelig) ikke lang tid før Montagues lille gjeng opplever uvanlige hendelser, og en etter en mister de grepet på virkeligheten. Men er det egentlig noe uforklarlige som går gjennom de lange gangene i Hill House - eller skjer alt inne i hodene deres?

The Haunting of Hill House stiller villaens mørke hemmeligheter opp mot menneskets indre demoner. For deg som elsker filmer som The Conjuring og The Exorcist er The Haunting of Hill House perfekt. Boka gir aldri helt tydelige svar, og du som leser får mye tid til å konkludere selv - og bli ukomfortabel og nervøs hele veien gjennom.

Definitivt en leseopplevelse du vil huske.

Hva i f-en leste jeg nå?: De f-cka høstbøkene

Er du like glad i film, tv-serier og bøker som oss i Narrative, kjenner du fort igjen troper og stereotyper som blir brukt på tvers av sjangre. Men hva med de som skiller seg helt ut, og får deg til å lukke boka og tenke «hva leste jeg egentlig nå»? Disse f-cka bøkene gir ekte høststemning.

Krø av Didrik Morits Hallstrøm

2016, 215 sider, Cappelen Damm

Krø er en nygotisk, surrealistisk grøsser som blander sjangre slik du aldri har opplevd det før. Handlingen er satt til en forblåst øy på Vestlandet, og beveger seg alltid på grensen for hva som er ekte, og hva som ikke er det.

Adam har tatt livet sitt tilbake etter narkotikaavhengighet. Han har kjæreste, stesønn, en god jobb i reklamebyrå. Så blir farfar Ingvald alvorlig syk, og Adam drar for å si farvel til en bestefar han egentlig aldri har kjent. Men på øya Krø er det klaustrofobisk og trykkende. Adams traumatiske oppvekst begynner å krype over ham igjen. Han oppdager vrakrestene av en ødelagt familie, en hemmelig verden, det udødelige som burde vært dødt.

Du kommer garantert til å bli forvirret, kanskje til og med tvile litt på deg selv. Dette er en unik leseopplevelse som burde fått mye mer oppmerksomhet enn den har. Skremmende, merkelig, men utrolig gripende.

Earthlings av Sayaka Murata

2021, Japan, 256 sider, Granta Books

Følger du med på BookTok, har du garantert sett coveret på Earthlings i mang en anbefalingsliste. Det er ikke uten grunn. Earthlings skiller seg definitivt fra alt du har lest før. Forfatter Muratas forfatterskap er preget av en sterk lyst til å gjøre alt annet enn hva samfunnet forventer og ønsker.

Vi blir kjent med Natsuki: En ung jente som føler hun ikke er fra denne jordkloden. Med fetteren Yuu drømmer hun om andre verdener de kanskje hører hjemme i. Disse drømmene forfølger henne hele livet, og etter flere traumatiske, dramatiske hendelser gjør Natsuki seg klar til å bli en del av verdenen hun hører hjemme i: På en måte ingen samfunnsborger vil oppleve.

Denne boka er umulig å beskrive uten å spoile hvor absolutt unhinged den er. Også verdt å nevne STORE trigger warnings: Denne boka er IKKE for de sarte. Tåler du derimot en støyt kommer du til å få hakeslipp av Muratas kreative sinn og komplette avvisning av det normale.

Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist

2005, Sverige, 357 sider, Cappelen Damm

Tidligere i år kom den norske filmatiseringen av Håndtering av udøde, men den virkelig engasjerende opplevelsen får du gjennom den svenske boka filmen er basert på.

Still deg selv spørsmålet: Hva gjør jeg hvis menneskene jeg elsker mer enn alt på jord, plutselig våkner igjen? Nettopp det skjer en glohet, uvanlig dag i Stockholm. Et (over)naturlig fenomen elektrifiserer byen, og mennesker som nylig har tatt farvel med livet, kommer tilbake. Men de er ikke helt seg selv.. og hvordan skal man egentlig håndtere halvdøde mennesker?

Håndtering av udøde er en zombiebok blottet for klisjeer, med en god dose skandinavisk sosialrealisme. Her får du spørsmål om meningen med livet, intense familierelasjoner, lekre detaljer om forråtnelse og politiske tanker om hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg har ikke turt å gå på en kirkegård siden jeg ble ferdig med denne boka.

Boka er satt til sommerstid, men dette er uten tvil en bok som gir mørke, skremmende høstvibber.

Mørke, hemmelighetsfylte skoler: Dark academia

Under covidpandemien drømte mange seg bort i filmer og bøker om hjemsøkte universiteter, støvbelagte bøker og instituttshemmeligheter ingen må få vite om. Mange studenter tilbringer mye tid på lesesalen og på biblioteket i høstmånedene, og da er dark academia perfekt å spice opp det ellers litt trauste studentlivet med.

If we were villains av M.L. Rio

2017, USA, 400 sider, Titan Books

If we were villains krysser av mange punkter på dark academia-sjekklista: Et eldgammelt kunstunviersitet, elitistiske stjernestudenter og et spennende drapsmysterium. Hovedkarakteren Oliver har nylig sittet ti år i fengsel, for et drap han kanskje - eller kanskje ikke? - har utført på klassekameraten sin. Politibetjenten som fengslet ham ønsker å vite hva som egentlig skjedde.

Vi reiser tilbake i tid for å finne ut hva som egentlig foregikk før den skjebnesvangre kvelden hvor syv mennesker på Shakespeare-skuespillinja ble innblandet i en drapssak de forsøker å overbevise alle - og seg selv - om at de ikke var innblandet i.

If we were villains er en mørk, spennende og psykologisk kompleks thriller, satt i ærverdige omgivelser. Du kommer til å føle på spenningen og føle at du går rundt i de mørke gangene. Med vakkert språk og komplekse karakterer er denne boka et perfekt første møte med dark academia.

Jeg har noen spørsmål til deg av Rebecca Makkai

2023, USA, 540 sider, Kagge forlag

Jeg har noen spørsmål til deg kombinerer dark academia med fiktiv true crime (ja, det finnes). Bodie Kane returnerer til internatet hun selv studerte ved på 90-tallet, hvor hennes populære romkamerat Thalia ble brutalt drept. Over 20 år senere har verden blitt en annen, og mannen som ble tatt for drapet kan vise seg å ikke være den skyldige.. Bodie vikles inn i drama etter drama. Kan saken løses? Hva skjedde egentlig med Thalia?

Jeg har noen spørsmål til deg har en kreativ skrivestil, men er lettfordøyelig og spennende underholdning. Du kommer til å vrenge hjernen for å finne ut hvem som er den skyldige. Dessuten har drapssaken store likheter med den norske Tengs-saken, og tar opp mange aktuelle samfunnsproblemer.

Stort pluss for at Makkai utfordrer leseren med å skifte mellom jeg-form og du-form.

Bunny av Mona Awad

2020, Canada, 384 sider, Head of Zeus

Klar for en brainf-ck? Bunny er historien om Samantha, en småklein student på et eksklusivt masterprogram for skrivetalenter i New England. Hun havner i klasse med en tre rike, merkelige jenter som viser seg å ha store hemmeligheter: Hemmeligheter Samantha klarer å vikle seg inn i, og ikke komme ut av.

Bunny bør du gå så godt som helt blind i. Du har garantert ikke lest noe helt som denne, creepy og merkelig som den er. Awad beveger seg stadig i en gråsone hvor man aldri helt har kontroll på psyke, det overnaturlige og det virkelige.

Bunny har engasjert en hel verden som megatrend på tiktok, og publikum er splittet mellom de som elsker den og de som hater den. Nettopp derfor er den verdt å lese og oppleve.

Bunny blir til film av produksjonsselskapet Bad Robot, som også står bak giganter som Star Wars, Star Trek og Mission Impossible.

Ekte høstkrim

I Norge og resten av Skandinavia elsker vi nordisk krim året rundt. Det er kanskje ikke så rart: fart, spenning og mysterium fungerer uansett om det er sol eller torden. Men noen bøker har den ekstra creepy, spennende stemningen som gjør at du «bare må lese ett kapittel til»..

Sov med nattbordlampa på etter disse krimbøkene.

Den stille leieboeren av Clémence Michallon

2024, Frankrike/USA, 320 sider, Aschehoug

I likhet med Jeg har noen spørsmål til deg tester denne boka sjangergrenser som har blitt populære de siste årene: Thriller, krim, true crime, kvinners historier.

Du møter Aidan: En tiltrekkende alenefar og enkemann som dreper kvinner. Men Rachel har han beholdt, fanget og lenket fast i et vedskjul på eiendommen sin i åresvis. Når huset må selges, må Rachel bli med. Dette kan bli hennes eneste mulighet til å rømme, og stanse Aidan fra å finne et nytt offer.

Boka spiller på mange kvinners verste frykt, og mange kvinners grusomme virkelighet. Ikke bare er den en vanvittig spennende krimbok hvor man nestennestennesten blir avslørt hele tiden, men den er også kritisk til mannlig vold mot kvinner og samfunnets forestillinger om hvem slike menn er. Velskrevet, spennende, mørk - du kommer til å elske denne.

De Bergtatte av Anders de la Motte

2023, Sverige, 515 sider, Kagge forlag

Svenskene kan krim. Og det nye krimtalentet Anders de la Motte er intet unntak.

De Bergatte handler om en høyprofilert forsvinningssak, hvor et ungt kjærestepar blir mystisk borte. Leo Asker er politietterforskeren som kan løse saken, men på grunn av en intern konflikt i politiet blir hun fjernet fra saken. Hun blir overført til en enhet for merkelige etterforskningssaker i kjelleren på politistasjonen. Der nede oppdager hun uløste spor som kan snu hele drapssaken - og politistasjonen - på hodet.

De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt fryktet å bli kidnappet eller forsvinne uten mulighet til å komme tilbake. Denne boka kombinerer denne frykten med moderne kriminalitet og det verste av menneskelig psykologi. Ikke minst kobler den sammen både rasisme, togmodeller og Urban Exploration - en merkelig, men velfungerende kombinasjon.

Sandmannen

2014, Sverige, 484 sider, Cappelen Damm

Klar for å tynnslite nervetrådene dine? Sandmannen av den ikoniske forfatterduoen Lars Kepler er en av de mest spennende og skremmende bøkene jeg har lest i hele mitt liv.

En ung, nedkjølt mann blir funnet i live en kald vinternatt i Sverige. Mannen har vært erklært død i syv år, et offer for seriemorderen Jurek Walter. Men Jurek har sittet innelåst på psykiatrisk institusjon med total isolering. Hvor kom den unge mannen fra? Det han forteller etterforskerne skaper et vanvittig drama som bygges opp over 484 sider, hvor du kommer til å slite å legge boka fra deg.

Overlev mørketiden med høstbøker

Uansett hvilke sjangre og temaer du liker, finnes det høstbøker for deg. Nå som vi tilbringer færre timer ute, og flere inne på sofaen, utnytt sesongen til å øke lesevolumet ditt.

Skal du sikre overlevelsen din denne høsten, sjekk ut våre andre anmeldelser for alt av filmer og serier du kan streame og se på kino!

Anmeldelsen er basert på de seks første episodene.

Etter skandalen i fjor føles det nesten litt feil å innrømme hvor positivt overrasket jeg ble da det faktisk kom nyheter om en andre sesong av Netflix’ The Sandman. Jeg hadde allerede resignert – nok en fabelaktig fantasyserie som endte etter én sesong, med en solid dose metaforiske blue balls. En serie som både fikk uventet kritikerros og rakk å skuffe en stor skare fans med litt for mye kontrovers på litt for kort tid.

Men neida. The Sandman får altså sin andre og siste sesong, sluppet i to volum: Første del med seks episoder 3. juli, resten (fem episoder + én bonusepisode) kommer 24. og 31. juli. Serien ble riktignok ikke kansellert, men var allerede i postproduksjon da anklagene mot Gaiman kom. Det som derimot ble droppet, var planene om å utvikle andre historier fra Sandman-universet – samt all promotering av den nye sesongen. Så joda. Litt closure får vi. På ekte Netflix-vis, selvfølgelig – med stor kunst, minimale fanfarer og en underliggende følelse av at dette kunne ha blitt noe mer.

Dream er tilbake – like bleik, like goth, og fortsatt helt håpløs på relasjoner. I sesong 2 av The Sandman følger vi ham gjennom møter med gamle ekskjærester, familiefeider og et uventet ansvar han verken har bedt om eller egentlig ønsker seg.

Netflix har vært overraskende god på å stilne noe av tørsten min etter nerde-nostalgi fra barndommen. Først med den kriminelt oversette miniserien Watership Down, så den kriminelt kansellerte prequel-serien til The Dark Crystal – begge titler jeg hadde som velbrukte VHS-kassetter i hylla som barn.

The Sandman, derimot, fantes bare i tegneserieform da jeg var liten, og jeg hadde for lengst rukket å fylle 30 da serien endelig kom på Netflix. Men jeg tror de fleste fans er enige: Den leverte til de skyhøye forventningene.

Serien har klart å fange den dystre og tidvis skumle, men fortsatt varme – og ofte svært morsomme – tonen fra tegneserien. Visuelt er The Sandman intet mindre enn storslått, og sesong 2 fortsetter i samme ånd. Den viderefører den gotiske lo-fi-estetikken med imponerende konsekvens, og gir samtidig en mer mangfoldig og tilfredsstillende opplevelse til et moderne publikum.

Dette er fortsatt en slow burn – men en av de gode. Sesong 2 er innholdsrik og stemningsfull, og gir rom både for å fordøye episodenes enkeltstående fortellinger og den større historien om en gud som sakte lærer hva det vil si å være menneske.

Det er ingen tvil om at dette er Tom Sturridges show. Han bekrefter nok en gang den mer enn riktige castingen av Dream i serien, med en lavmælt og intens fremføring som ligner på en prikk den bleke og bustete, Robert Smith-aktige hovedkarakteren i tegneserien – som alltid holdt maska, men fortalte så mye med de blinkende øynene sine.

Sturridge har menneskeøyne, men får til akkurat det samme – å fortelle utrolig mye med bare blikket mens han lærer og navigerer de forskjellige rollene han spiller: udødelig hersker med ansvar for et helt herredømme, giftig kjæreste som forviser dama si til helvete etter at det blir slutt, og verdens staeste familiemedlem som kutter ut både barn og søsken i flere hundre år når det blir krangel.

Ellers er castingen en bukett med fornøyelser som beviser at kjønn og etnisitet ikke er et krav for å kunne hedre det elskede kildematerialet. Gwendoline Christie er tilbake som Lucifer – Guds vakreste, mest fryktsomme favoritt. Mark Hamill gjør en anonym ankomst som Mervyn Pumpkinhead. Jack Gleeson som Puck er et kjærkomment gjensyn i en av sine sjeldne roller siden Game of Thrones. Laurence O’Fuarain gjør en overraskende energisk og bråkete tolkning av Thor – mer pubslåsskjempe enn norrøn gud, men akkurat det rette kaoset serien trenger i enkelte øyeblikk.

Vi får også se enda mer til resten av Endless-familien, og det er rikelig med intriger og spenning – spesielt mellom Desire (Mason Alexander Park) og Despair (Donna Preston), som begge er tilbake. Men jeg må innrømme at jeg savnet den slitne dama i joggebukse fra forrige sesong. Det var noe med det nedtonede uttrykket som gjorde henne enda mer ubehagelig – og kanskje litt lettere å relatere til også.

Det er lett å la seg rive med som fan av serien, men sesong 2 føles litt tregere enn den første. Litt for opphengt i å utforske tematikken om hva det betyr å være menneske – som absolutt hører med, men det er spenningen og eventyret som bør stå i fokus. Særlig om målet er å nå frem til et større publikum utenom bare de som har lest bøkene.

For oss som er blodfans av dette fantastiske universet, og eventyrene til den mest emo av The Endless, blir dette en bittersøt avskjed med The Sandman. En avslutning vi faktisk fortjener.

Showrunner: Allan Heinberg

Sjanger: Fantasy

Episoder: 10 (6 sett)

Streaming: Netflix

Premiere: 03.07.2025

300 millioner dollar i budsjett. Verdensstjerna Brad Pitt i hovedrollen. Cameos av verdens beste motorsportidrettsutøvere. Selveste sir Lewis Hamilton som produsent. Hva kan gå galt?

Selvfølgelig alt.

F1 The Movie er en uironisk parodi på en allerede hyperkapitalistisk og overkommersiell idrett, som har hatt ett mål for øye: å tjene penger, penger, penger.

Verdens eldste mann blir verdens beste sjåfør

Sonny Hayes er en som gir totalt faen. Han er annerledes. Bor i en nedkjørt van. Tar pullups i bar overkropp. Har ørten ekskoner og en gamblingavhengighet bak seg. Smertefulle daddy issues og et veneerhvitt Colgate-smil. Veier minst 20 kg mer i muskler enn virkelighetens racerførere. Og når klokka slår midnatt hiver han seg i en racingbil for å kjøre nattskiftet i Daytona - et 24-timers utholdenhetsløp for halvveis avdanka førere - eller for de som aldri nådde helt opp. Sonny er egentlig begge deler.

Han er tøff, han er frekk - og han er spilt av snart 62 år gamle Brad Pitt. Du leste riktig: En mann nærmere pensjonsalder skal spille hovedrollen i en film om noen av verdens fremste idrettsutøvere, som i all hovedsak gir seg innen de er 35. Vi kan kalle det et lekkert Hollywood-triks.

Sonny har også en gammel venn: Ruben, som nå eier et Formel 1-lag det går veldig dårlig med. Hvis de ikke vinner ett eneste løp i årets mesterskap, er det over og ut for Ruben, som blir tvunget til å selge laget sitt. Redningen er selvfølgelig da Sonny - for de må bare ha en gammel gubbe som supplement til den talentfulle, men unge og umodne, rookiesjåføren Joshua JP Pearce (Damson Idris).

Det fører til en rivalisering, skyhøye hastigheter og en merkelig stor dose flørting.

Kjedelig guttastemning

I virkelighetens verden kan det å krasje med vilje føre til livstidsutestengelse fra sporten. I Hollywood kan det gjøre deg til publikumsfavoritt. I denne filmen sitter lagene og chanter «Combat!» i kor mens de tilpasser bildene til å kunne kjøre inn i hverandre.

Og mens solbrune Sonny får terrorisere motstanderne på banen, får vi følge oppbrukte Hollywood-klisjeer i kinosalen. Den kvinnelige CTO-en Kate er en aerodynamikkfysiker som reduseres til en kjærlighetsinteresse. Onelinere serveres på sølvfat. Ungtalentet mister nesten seg selv til berømmelsens rus. Han går til og med med solbriller inne!

I en idrett som har brukt mye ressurser på å øke interessen blant kvinnelige fans, er det skuffende å se hvor endimensjonale og pinglete damene er. Det gjentas dessuten gang på gang at «det er vanskelig å være kvinne i denne idretten», men ingenting av det de faktisk oppnår blir fremhevet eller anerkjent. Bechdeltesten kan du bare glemme. Her er det gutta og hyperindividualisme som gjelder.

Verdensmesterskap i produktplassering og dårlig manus

Formel 1 som idrett er (rettmessig og hyppig) kritisert for å være overkommersialisert og uetisk. Sportsvasking, nepotisme, sponsorater fra prinser og oligarker, trakasseringsskandaler og et skadelig miljøavtrykk er blant de mange problemene sporten forsøker å håndtere. Etter Netflix-serien Drive to Survive begynte å rulle på skjermene, har sporten fått et helt annet internasjonalt momentum - til stor frustrasjon for fans, som må se seg presset ut av kjendiser, influensere og pengehungrige kapitalister. Billettene blir dyrere, dramatikken sensasjonaliseres, og penger betyr mer enn noensinne.

F1 The Movie utfører et kvarthjertet forsøk på å kritisere «the fame, fortune and followers», før de lanserer over to og en halv time med produktplassering på produktplassering. Samtlige av sportens hovedsponsorer skal med. Det trykkes alt fra svindyre klokker til Louis Vuitton-vesker og alkoholfrie øl i ansiktet på publikum. Tiësto? Check. Kjendisfylt soundtrack i bakgrunnen? Check. Redbull x 1000? Check, check, check.

Det krever sin kvinne eller mann å ikke himle seg halvt ihjel hver gang noen av skuespillerne leverer linjer om hvor mye idretten betyr, eller når de namedropper fagbegreper for å vise at de i det minste har forsøkt å ta Formel 1 på alvor. For en ekte racingfan er det pinlig å se hvor lite energi og tid som dedikeres til den vanvittige vitenskapen som gjør at biler kan races i 350 km/t.

Er forresten manusforfatterstreiken ferdig? Det kan den umulig være, for dette uoriginale, forutsigbare og usjarmerende manuset burde aldri blitt godkjent. Hører vi ikke på ekte mennesker når de snakker? Er det ikke interessant å fremstå realistisk eller autentisk lenger?

Kan Hans Zimmer og fyrverkeri redde dagen?

Det er for all del noen positive deler i F1 The Movie, og de beste har ikke vært billige. Hans Zimmers dundrende, pumpende lydspor i bakgrunnen bidrar for all del med noen skikkelige frysninger i dramatikkens høydepunkt. Filmen kan også by på noen visuelt imponerende bilder, med kreative vinklinger, intense nærbilder og halsbrekkende stunts (slapp helt av - Brad Pitts vakre ansikt får ikke en SKRAMME på seg).

Produsent Lewis Hamilton har også fått plassere seg selv i førersetet i filmens klimaks, og bidrar med en solid dose spenning og underholdning. Det er akkurat nok til å redde filmen fra total kollaps – og på sitt beste blir man faktisk sugd ganske heftig inn i dramatikken.

Produsent Lewis Hamilton har også plassert seg selv i førersetet i filmens klimaks, som bidrar med en heftig dose spenning og underholdning. Det redder filmen fra total kollaps, og på det beste blir man sugd ganske heftig inn i dramatikken.

La oss ikke gjøre dette igjen

Når 96 år gamle, nei søren, 62 år gamle Sonny Hayes setter seg bak rattet på en av verdens raskeste biler, er det verken inspirerende, nyskapende eller faglig interessant. Javisst, F1 The Movie kan by på spenning og en komfortabel filmopplevelse for de som aldri har ønsket å bli fan av sporten. Og filmens sponsorer er garantert fornøyd med resultatet.

Men med Drive to Survive (2018-), Senna (2010), Senna (2024), The Seat (2025), og nå F1 The Movie, er det ikke behov for enda mer dramatisering eller sensasjonalisering. La Hollywood takke for seg, la denne filmen skuffe noen millioner publikummere, og la oss håpe at løpbillettene kanskje koster mindre enn 10 000 kroner i fremtiden.

Regissør: Joseph Kosinksi

Skuespillere: Brat Pitt,Damson Idris, Kerry Condon, Javier Bardem, Tobias Menzies, Kim Bodnia, Sara Niles

Sjanger: Drama/action

Lengde: 2 timer og 36 minutter

Distributør: Warner Bros. Discovery

Bechdeltesten: Strøket.

Premiere: 25.06.2026

Til Bestemor - som var den mest verdifulle helten i hverdagen min.

Jeg er ikke akkurat ung lenger, men jeg liker å tenke at det fortsatt er en stund til det blir min tur til å stå og hytte med stokken med tennisballer på, mens jeg sier med skjelvende Syvende far i huset-stemme: «Det er så lite kreativitet på film om dagen!»

Det ligger jo noe i det. I disse Marvel-tider er det vanskelig å konkurrere med Disney-budsjetter og kjente navn på rollelista. Ser man tilbake på de siste årene, har det vært en overflod av nostalgi for historiene fra den håpefulle barndommen vår på 80- og 90-tallet, før vi ble voksne i en verden preget av krig og pandemi.

Ikke meningen å bli for dyster her, altså poenget mitt er bare at den tilsynelatende endeløse strømmen av Marvel-filmer og ræva remakes både er kjappe å lage og akkurat det folk betaler for å se nå for tida.

Men av og til kommer det filmer som minner oss om at dette faktisk er en kunstform som fantes lenge før CGI, greenscreen og andre tekniske hjelpemidler som gjør filmproduksjon raskere, men kanskje ikke bedre.

Memoir of a Snail er den andre filmen til australske Adam Elliot siden han debuterte med den storslagne Mary & Max for hele 15 år siden. Det viser seg at han er mer enn verdt å vente på.

Grace (Sarah Snook) fikk en tragisk start på livet med en mor som døde under fødselen, men hun har ikke alltid vært ensom. Ikke med sin elskede helt og beskytter, tvillingbroren Gilbert (Kodi Smit-McPhee). Vi følger henne gjennom en enkel, men lykkelig barndom i Melbourne på 70-tallet, sammen med Gilbert og deres paraplegiske far, Percy. Grace har vansker med å passe inn blant de andre barna, men hjemme i familien mangler det ikke på aksept.

Sorgen blir en del av livet når Percy dør, og tvillingene blir plassert i forskjellige fosterhjem. Gilbert blir sendt til en konservativ kristen familie i Perth og utsettes for mishandling av fostermoren Ruth (Magda Szubanski) – noe som bare blir verre når det viser seg at Gilbert er homofil. Grace blir sendt til et litt hyggeligere, men fraværende swingerspar i Canberra.

Tvillingene holder kontakten gjennom brev, men Grace har store vansker med å tilpasse seg det nye livet sitt, som preges av det dype savnet etter broren. Særlig når hun en dag får beskjed om at han er død.

For å holde angsten og sorgen på avstand begynner Grace å samle på ting: snegler, marsvin, “husmorporno” og hva som helst annet for å fylle tomrommet etter Gilbert.

Grace ville vært i fare for å isolere seg fullstendig fra omverdenen, hadde det ikke vært for det usannsynlige vennskapet med Pinky (Jacki Weaver). En eksentrisk, gammel dame som har levd litt av et liv, og som hjelper Grace å se verdien i seg selv og verden rundt henne.

Til tross for at det aldri har vært lettere å få tilgang til andre mennesker, tror jeg at vi befinner oss i ensomhetens tidsalder. Sosial distansering, “the male loneliness epidemic”, Ensomhetspartiet… 2020-tallet har liksom ikke vært det mest sosiale tiåret vi har vært med på. Men ensomhet er ikke et nytt begrep som kom med TikTok. De fleste av oss har vært borti den før, og sjeldent er den fremstilt så ekte som i denne filmen.

Grace er ikke ensom på en romantisk og lengselsfull «venter på at kjæresten skal komme hjem fra krigen»-måte. Heller ikke på en sinna vigilante, you talkin’ to me?-måte. Ensomheten hennes er verken pen eller spennende – den er kjedelig, destruktiv og stille. Og nettopp derfor er det så lett å kjenne seg igjen i den.

I kjent Adam Elliot-stil er Memoir of a Snail nok en vakker og grotesk tragikomedie, men med ganske stor vekt på det tragiske. Overraskende nok er historien om den traumatiske oppveksten til to foreldreløse tvillinger ganske dyster til tider – og nesten for intens av og til for noen som ikke kan ha på seg mascara når hun ser på Pixar (la oss kalle henne Nina, for det er det jeg heter…).

Mulig det er litt lettere å se denne filmen om man er på et bra sted i livet og ikke savner noen så veldig, men jeg lover at den er morsom og oppløftende også, og ikke bare trist.

Adam Elliot har en utrolig evne til å finne verdien av ting som tas for gitt, ikke legges merke til, og ligger godt gjemt mellom sprekkene i hverdagen. En feiring av det eksentriske og alminnelige, som kan minne om John Waters eller Wes Anderson, men i dette tilfellet vet jeg ikke om det blir riktig å kalle det camp, på grunn av hvor intenst emosjonell denne filmen er. Det finnes ikke noe ord for å finne skjønnhet og trøst i noe så alminnelig som lakris, kinaputter, en god bok og glitrende sneglespor. Små ting som ikke er særlig spennende, men kan hjelpe med å trives i sitt eget selskap.

Elliot finner også heltene gjemt mellom sprekkene i samfunnet - mennesker som ikke er lette å like eller passer inn noe sted – og han klarer å fremheve det beste i dem uten å legge skjul på det verste. Mennesker som er ensomme. Og selv om de små interessene våre kan være til stor trøst, er de ingen erstatning for meningsfulle relasjoner med andre. Redningen for oss alle, men særlig for de mest ensomme blant oss, er når vi klarer å finne hverandre.

Filmen er en motstridende bukett, både følelsesmessig og visuelt. Elliots sort-hvite verden av leire kan minne litt om tidlig Tim Burton, bare mye mindre goth, og dessuten er ikke karakterene i denne filmen det jeg ville kalt søte. Karakterdesignene til Elliot er humoristiske, men frastøtende detaljerte og groteske karikaturer som fremhever de mindre attraktive trekkene og funksjonene til menneskeskikkelsen. Men de kan også være bedårende, på grunn av hvordan de blir levende med hjelp av det slående manuset til Elliot og de talentfulle stemmene på rollelisten.

Den nølende fortellerstemmen til Snook er det lett å tro kunne blitt overdøvet i en mengde med andre stemmer i virkeligheten, glemt før den rakk å si hva den skulle. Men den finner en måte å nå frem på, og historien til Grace setter seg godt fast i hjertet i lang tid etterpå. Med mindre man er helt laget av stein.

Anbefales på det aller sterkeste. Ikke glem lommetørkle (kanskje en Valium).

Regissør: Adam Elliot

Skuespillere: Eric Bana, Sarah Snook, Kodi Smit-McPhee

Sjanger: Animasjon

Lengde: 1 t. 34 min.

Nasjonalitet: Australia

Distributør: Arthaus

Premiere: 20.06.2025

Blant tøffe vikinger og et røft miljø på øya Borkøy vokser tenåringsgutten Hikken opp. Etter at moren hans ble tatt av en drage da han var liten, har særlig faren hans hatt et innbitt raseri mot dragene som herjer i området rundt øya. En dag møter Hikken på dragen Tannlaus og utvikler et nært vennskap med ham. Hikkens utfordring blir nå videre å få faren og de andre på øya til å innse at de kan leve i vennskap med dragene, i stedet for å drepe hverandre. Kan de klare å skape en ny fremtid sammen?

I regi av Dean DeBlois har en av nyere tids virkelig store animasjonssuksesser blitt omgjort til live-action film, og det med et gledelig vellykket resultat. Trolig ligger mye av årsaken i at regissør DeBlois selv også gjorde de tre animasjonene for DreamWorks i Dragetreneren 1-3. DeBlois er også mannen bak en annen animejuvel i Lilo & Stitch fra 2002, og viser med Dragetreneren anno 2025 at han enda har grepet om effektiv, rikholdig og en svært underholdende måte å fortelle på.

I hovedrollen som unge Hikken står Mason Thames som for alvor ble lagt merke til i grøsseren The Black Phone tilbake i 2021. Thames har både sjarmen og den lille sårbarheten som passer karakteren Hikken veldig godt, og måten han vokser på igjennom historien er noe som driver dette narrativet godt fremover. Hikken både ser opp til og får en slags “fiende” i jenta Astrid - en beinhard, tøff og dyktig jente som er mye bedre enn ham til å jakte på drager. Etter hvert som Hikken møter på Tannlaus, lærer han seg imidlertid alternative og langt fredeligere måter å temme dragene på, og Astrid blir sammen med sine jaktkamerater derfor stadig utfordret av Hikken.

Etter en veldig heftig åpningsscene, som allerede her lover godt for resten av filmen, legges sakte men sikkert de tematiske og etisk-moralske elementene i historien. Hikken er åpenbart en gutt som ikke vil skade og drepe, men heller forsøke en mer fredelig tilnærming i øyas problem med dragene. En dag skader han en av de mest myteomspunnede dragesortene, en “mørkevrede”, en type drage som er så mørk at den knapt synes på nattehimmelen. Hikken gir ham navnet Tannlaus grunnet dens evne til å trekke tilbake tennene - slik en katt gjør med klørne. Tannalus er skadet og får hjelp av Hikken til å fly igjen, noe som gjør at de to utvikler et språk og god kjemi mellom seg.

Det som gjør at Dragetreneren føles å være så velfungerende, er blant annet en drivende engasjerende fortalt historie, med karakterer vi fort føler noe for. Karakterene er riktignok ikke noe voldsomt komplekse, og andre kjente navn som Gerard Butler og Nick Frost bekler overfladiske skikkelser. Men satt til et slikt univers, føles ikke filmen å lide åpenbart under denne enkelheten. Rent visuelt er det, spesielt i de mørke kveldsscenene, bildene noe grautete og rotete i gjengivningen av slagscenene, men samtidig er et rikt utvalg av dragetyper med på å løfte mange scener opp til et audiovisuelt morsomt spetakkel. Musikken av veteran John Powell byr dessuten på nær frysninger på sitt beste, og den grandiose storheten over historien løftes ytterligere av denne musikken.

Skal man pirke på noe annet konkret her, kan det godt bli på at humoren og replikkene ikke alltid føles å lande så solid som i animasjonene. Humorelementene er til stede også her altså, men det smeller liksom ikke fra dem, slik man føler manuset er forsøkt skrevet. Kanskje skyldes dette at de quirky og rareste karakterene rett og slett gjør seg bedre som animerte, og ikke blir så voldsomt morsomme som ekte mennesker? Filmen føles også litt langdryg med sine drøye to timer, spesielt med tanke på hvor velfylt den også er i handlingen, karakterer og i antall action- og slagscener. Den kunne slik med fordel vært kortet noe ned, etter min smak.

Underveis i Dragetreneren sitter man og tenker at dette var da voldsomt med masse drager, enorme slagscener og fullstappet handling. Skal man ikke spare noe til eventuelle oppfølgere? Filmen føles nemlig såpass rikholdig og voldsom at man etter hvert faktisk innser at det trolig ikke er ment å skulle bli noe oppfølger her og at man følgende har gått “all in”. Det er rett og slett ikke så mye kjøtt igjen å bygge på her, så dette er i så fall like greit. Filmen når kanskje ikke helt opp til animasjonsoriginalen, men historien om Hikken oppleves som en helhjertet overføring fra animasjon til live-action, hvor alle elementene som gjorde animasjonen så herlig, er veldig godt ivaretatt. Som underholdningsfilm føles Dragetreneren å være som en krysning mellom type Godzilla-filmene og House of the Dragon-serien, bare tilrettelagt mer for barn og unge. Men vi voksne koser oss skikkelig godt, vi også altså.

Regissør: Dean DeBlois

Skuespillere: Mason Thames, Nico Parker, Gerard Butler, Julian Dennison, Nick Frost Norske stemmer: Kristian Indrebø, Helge Jordal, Terje Sporsem, Mathilde Storm, Oskar Fjeldstad-Bergheim, Sigurd Marthinussen, Malik Edo, Caroline Schau

Sjanger: Eventyr / Familiefilm Lengde: 2 t. 5 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: United International Pictures

Premiere: 13.06.2025

Et Samantha-formet hull

Hvis du har spist brunsj eller drukket en rosa cocktail med andre millennial kvinner, har du trolig også fått spørsmålet; hvem er du i Sex and the City? Sexlivene og kjærestene til Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha har siden slutten av 90-tallet vært allemannseie, og serien (som gikk fra 1998 til 2004) med titalls nominasjoner og priser er en innarbeidet del av 90- og tidlig 2000-talls populærkultur og ettermæle. Vi lever nå i en nekromantisk mediekultur hvor ingen varemerker får ligge døde, så en oppfølgerserie til Sex and the City kalt And Just Like That… ble ubønnhørlig lansert i mørkeste pandemitider. Carrie, Charlotte, Miranda, og tekstmeldingene til Samantha kom tilbake, 25 år senere.

I fjor sommer slukte jeg sesong to av And Just Like That… som en sukkersøt cocktail, for så å glemme absolutt alt som skjedde sekundet sesongen var over. I løpet av sesong tre kommer likevel minnene tilbake; Charlotte (Kristin Davis) jobber videre med sin perfekte fasade og oppdragelse av tenåringsbarn, Miranda (Cynthia Nixon) utforsker sitt nye singelliv på utsiden av skapet, og Carrie (Sarah Jessica Parker) er i et avstandsforhold med sin gamle flamme, Aiden (John Corbett).

Karakterene som ble kastet på oss i sesong en har nå fått tid til å vokse. Seema (Sarita Choudhury) gjør hederlige forsøk på å bli en ny Samantha, aka alles favorittkarakter og rebootens mest merkbare fravær. Charlottes barn har også fått litt mer personlighet og indre liv, og de minst interessante eller mest irriterende karakterene (jeg ser på deg, Bobby Lee) har forlatt åstedet. Carries nabo jeg ikke husker navnet på er, utrolig nok, fremdeles her, som et åpenbart forsøk på å ha en ung, kul singel jente i serien nå som Carrie våger å nærme seg 60.

Klein korrektur

Sex and the City var, unektelig, et banebrytende og vellykket fenomen, og serien la sin stolthet i en slags folkeopplysning. Ingen tema var for tabu for HBO, og vibratorer, BDSM, trekant, tissefetisj, biseksuelle, homofile og transpersoner ble, med varierende følsomhet og suksess, diskutert i beste sendetid.

Serien har blitt gransket og revurdert hyppig, og har med rette blitt kritisert for sin fremstilling av skeive karakterer, minoriteter og klasseforskjeller. Samtidig som jeg er enig i denne kritikken, og ofte må hoppe over en håndfull episoder når jeg ser serien på nytt, er dette en serie av sin tid. Ting kan både være forut for sin tid på noen temaer, og ha et litt for hvitt og heterofilt skriverom for å takle andre. (Du kan høre min podkast om noen episoder som var forut for sin tid, og hvilke som er smertefullt daterte.)

Første sesong av And Just Like That… (2021) ble en krampeaktig gjenoppliving. Det føltes som om serieskapere Darren Star og Michael Patrick King hadde fulgt med i 20 år, og tok all kritikken om seriens begrensninger personlig. Hva mener du med at serien er for hvit? Nå har alle jentene fått en melaninrik venninne hver! Hvilken forferdelige fremstilling av det skeive miljøet? Charlotte har nå et ikke-binært barn, akkurat som Carries forferdelige podkastkollega! Det er ikke noe galt i å lage en serie med mer mangfold, men det ble så overfladisk og forhastet at ingen av de nye karakterene nådde de gamle til hælen av deres Manolo Blahniks.

Sex og Slapstick

Sesong tre har episoder som minner om strukturen i Sex and the City, og beviser at dette formatet funker best. Allerede episode en gjør meg håpefull for at denne sesongen blir den beste. Nye karakterer må enten innarbeides over tid, eller utspille sin funksjon i én episode. Det er kjærkomment at ‘ukas kjæreste’, brunsj og kortere plotlinjer er tilbake.

Kombinasjonen av drama og humor er også en hårfin balanse serien innimellom treffer. Noen ‘woke’ tema blir litt vel deprimerende å tulle med, men når det er snakk om seksuell slapstick er serien på sitt beste, og minner om det som opprinnelig gjorde Sex and the City til en snakkis. For det føles sjokkerende og unikt å se 50-åringer ha telefonsex, flørte, prøve og feile.

La oss drømme

Sex and the City var, paradoksalt nok, både en aspirerende virkelighetsflukt og en validerende relaterbar serie. Under overflaten av kule klubber og designerklær lå temaer vi kunne kjenne oss igjen i. Kvinnelig vennskap, dating, utroskap, giftemål, skilsmisse, usikkerhet og identitet. Det er tullete når man spør hverandre hvem man er i Sex and the City, for ytterst få av oss har deres budsjett, leiligheter, garderobe eller livsstil. Men skyver man eskapismen til side, er kjernen en varm skildring av relasjoner, utvikling, og identitet.

Dette paradokset mellom eskapisme og relaterbarhet er også en del av And Just Like That… hvor designerklær og verdens dyreste leiligheter kun er pynten på gjenkjennelige situasjoner. Det å være rike kjøper ikke Charlotte fri fra å bekymre seg for datterens utdannelse eller egne jobbprestasjoner. Miranda tjener kanskje fett som advokat, men opplever likevel avvisning på skeive barer, og er nervøs for å invitere til dater, og Carrie opplever utfordringene ved å elske noen med vanskelig bagasje og en krevende familiesituasjon. Flere over 50 kan kjenne på angsten rundt å bli en bonusmor selv om de ikke gjør det med designersko.

Hvor mange TV-serier med flere kvinnelige hovedkarakterer over 50 har du sett i det siste?

Trekanten av venninner i White Lotus som bare baksnakker hverandre? Hva med gjengen i Big Little Lies som er fanget i en verden av gråtoner og undertrykt sinne? Eller slitne, traumatiserte etterforskere som Vera eller Mare of Easttown? Uten en eneste venninne eller fridag? Dette er kanskje ikke den viktigste kampsaken å ha, men jeg syns middelaldrende kvinner fortjener å se at de kan være glamorøse og sexy, og date, dra på bar, og at venninner er like viktige forhold som familie.

Det verste jeg kan si om And Just Like That.. er at det er helt ok, og utnytter min og mange andres nostalgi for å få seere. Å skli mellom genuint underholdning og hate-watching, himle med øynene når ting blir for dumt og genuint bli rørt en sjelden gang, er en liten pris å betale for å sitte på en rosa sky med en gammel venn denne sommeren. Rottefangerens cosmopolitan-fløyte spiller en søt melodi, og jeg følger hjernedødt etter.

(Denne anmeldelsen er basert på 6 av 12 episoder)

Serieskaper: Michael Patrick King

Skuespillere: Sarah Jessica Parker, Kristin Davis, Cynthia Nixon, John Corbett, Sarita Choudhury, Mario Cantone

Sjanger: Romantisk dramakomedia

Nasjonalitet: USA

Strømmetjeneste: (HBO) Max

Premiere:

Disneys siste tiår har i stor grad vært preget av live-action gjenskapelser av en rekke filmer fra selskapets velkjente katalog. Nå er det film- og tv-klassikeren Lilo & Stitch som står for tur. Lilo & Stitch (2025) gjenskaper den originale filmen fra 2002 med samme navn, med mindre justeringer. Disney har hele veien møtt ulik kritikk for å kverne ut disse “oppdaterte” live-action filmene, og selv om deres nyeste forsøk med det lille romvesenet på Hawaii ikke fortjener noe slakt så er det vanskelig å si at det leveres en bedre film enn for over 20 år siden.

Vi introduseres til Stitch (Chris Sanders) i fangenskap på romskipet styrt av “The Grand Councilwoman” (Hannah Waddingham). Han er det nyeste eksperimentet til vitenskapsmannen Jumba (Zach Galifianakis), og er designet til å være en ustanselig ødeleggelsesmaskin. I frykt for skapningen dømmer romføderasjonen Stitch til eksil, men klarer å bryte seg løs og flykte.

Det lille romskipet lander på Hawaii, men istedenfor å tilintetgjøre hele planeten bestemmer føderasjonen seg for å sende Jumba og jordforskeren Pleakley (Billy Magnussen) til planeten med oppdrag om å få tilbake det livsfarlige eksperimentet. Stitch forstår han er i fare og finner raskt ut at den letteste måten å overleve på er å skjule seg som kjeledyret til en tilfeldig familie etter han blir fanget av dyrefangere. Den unge jenta Lilo (Maia Kealoha) besøker adopsjonssenteret og Stitch starter sin nye identitet som en litt merkelig blå hund.

Som i originalfilmen er Lilo og storesøsteren Nani (Sydney Agudong) foreldreløse, og Nani har overtatt foreldreansvaret. De to søstrene kommer ikke overens, og kombinert med Lilos mangel på venner og hennes utagerende adferd har den lille familien fått barnevernet på døren. Mens Lilo jobber iherdig med å kontrollere Stitch, kjemper Nani mot klokken for å få beholde foreldreretten over lillesøsteren. At de to utenomjordiske agentene i menneskelig forkledning konstant jakter på Stitch gjør den vanskelige situasjonen verre.

Som i 2002 er opphavsfortellingen om Stitch en todelt en, men begge omhandler Hawaiis tradisjonelle begrep “ohana”, som betyr familie, enten den er biologisk eller funnet. Lilo står i fare for å bli revet vekk fra søsteren, mens Stitch står i fare for å bli fanget og tatt vekk fra det som raskt har blitt hans nye familie.

Filmen er, som Lilo & Stitch-franchisen alltid har vært, tett knyttet til denne ohana-tematikken. Selv søstrenes eldre nabo Mrs. Kekoa (Tia Carrere) blir en viktig brikke for samhold og nestekjærlighet. Lilo og Stitch sine kamper om tilhørighet er både parallelle og uadskillelige på samme tid, da både Nanis jobb mot barnevernet og romføderasjonens jakt etter Stitch er katalysator for alt av filmens handling; begge deler med Lilo i midten av det hele. Filmen legger dermed godt til rette for en rørende fortelling om ikke bare søskenkjærlighet, men ohana begrepet som helhet.

Årets utgave av denne Disney klassikeren er i stor grad tro til originalen, og tar man av seg nostalgi-brillene er det vanskelig å hevde at denne live-action-utgaven ikke gjør en solid jobb med å gjenfortelle historien om Lilo og Stitch. Pleakley og Jumba har fått menneskekropper gjennom store deler av filmen takket være forkledningsteknologi som gjør det mulig å kopiere utseende til mennesker, noe som dessverre gjør at vi mister noe av det mest ikoniske med den originale Pleakley, hans fascinasjon med å kles seg ut i menneskelige klær. Billy Magnussen gjør en god jobb som Pleakleys menneskekropp, men det blir ikke helt det samme.

Som med flere av Disneys gjenskapte utgaver av egne klassikere så er det i bunn og grunn ikke noen veldig god grunn for at de eksisterer. Lilo & Stitch er jo nær sagt en kopi av en allerede godt anerkjent film, som velger å bruke moderne visuelle effekter fremfor animasjon og som får løftet frem nye skuespillere og stemmer gjennom å velge live-action formatet. Eksisterende fans av franchisen vil nok kose seg, og det vil nok mange nykommere også. Ville det vært veldig mye mer spennende om Disney utviklet flere nye fortellinger? Ja, definitivt. Men det som i stor grad er en visuelle oppdatering til en allerede godt likt film blir ikke skivebom heller.

Regissør: Dean Fleischer Camp

Skuespillere: Sydney Agudong, Maia Kealoha, Chris Sanders, Tia Carrere, Billy Magnussen, Zach Galifianakis, Courtney B. Vance

Sjanger: Sci-fi, komedie, familie, drama

Lengde: 1 t, 47 min

Nasjonalitet: USA

Distributør: The Walt Disney Company Nordic

Premiere: 23.05.2025

I det som er filmseriens film nummer åtte, kommer Ethan Hunt og hans team endelig frem til det endelige oppgjøret, en slutt som handler om å redde verden, og menneskeheten!

Neste år er det hele 30 år siden Brian De Palmas lekre, fengende og svært så spennende spionthriller Mission: Impossible tok verden med storm. Starten på det som i ettertid har vart i tre årtier, slutter med The Final Reckoning og det som absolutt er en godkjent finale på dette heidundrende actionspetakkelet av en filmserie.

I en tid hvor data- og CGI-teknologien har tatt over stadig mer av særlig action- og blockbusterunderholdningen, har M:I-serien parallelt også gått motsatt vei og satset på ren, pur, “god gammeldags” imponerende stunts og action. Det vil si… vi har nok blitt delvis lurt mang en gang, også av Tom Cruise og co, for mye av det vi overværer er også absolutt etterpålagte effekter. Like fullt lener filmene seg imponerende mye på ren action- og stuntarbeid, noe som alltid har tilført filmene dette lille, men store, ekstra.

Det er denne blandingen som etter hvert, og særlig fra og med film nummer fire, ble seriens varemerke. Tom Cruise sin iherdige og innbitte dedikasjon og hjerte til genren, filmkunsten og evnen til å gå mildt sagt “all in”, har gjort disse filmene til gigantiske filmopplevelser, og selvsagt derfor også pengemaskiner. I motsetning til visse andre mastodontfranchiser (uten å nevne navn!) er suksessen til M:I-serien fullt fortjent og på et nivå langt i fra alle blockbustere egentlig fortjener.

I The Final Reckoning må Hunt og teamet hans fortsette jakten på det kunstige intelligens-programmet “The Entity”. KI-en har nå også tatt kontroll over verdens digitale systemer, og dermed fort også atomvåpnene til stormaktene. Lenge ser det ut som at man går mot verdens undergang, enten man klarer å stoppe The Entity, eller ei. Underveis stikkes utallige andre kjepper også i hjulene for Hunt da “gode” og gamle kjente karakterer uventet kommer inn i bildet. Hvem er venn, og hvem er fiende? Kan Hunt egentlig stole på noen andre enn seg selv?

Alvoret i tematikken i historien må sies å stikke litt dypere og vondere enn man kanskje skulle tro med en slik “tullete” produksjon. Skrekkelige bilder og scener av total atomkrig og utsletting, er i vår egen problematiske tid ikke så veldig hyggelige å se på her. Problematikken rundt AI som går amok og skaper enorme problemer, er vel strengt tatt også noe som kan skremme selv den mest ihuga AI-tilhengeren iblant oss. Sånn sett kommer det et ekstra lag med alvor inn i en film som ikke bare er svært underholdende - den blir dessverre også litt ekstra reell og skremmende.

Øvrig, klassisk M:I-problematikk, tvister og vendinger i ett sett, samt morsomme hint til franchisens kjennetrekk, krydrer også handlingen godt underveis. I dette siste kapittelet blandes også tidligere filmer, uforglemmelige enkeltscener og sentrale karakterer mye mer inn enn tidligere, og et slør av både vemod, nostalgiske tilbakeblikk, samt en deilig påminner om hvilken heidundrende reise dette har vært, preger dermed også filmen.

Men den er også lang. To timer og tre kvarter er unødig langt, ikke minst siden filmen er såpass selvopptatt og narsissistisk i sin evinnelige omgang med selvhøytidelighet, utdragning av tid og tidvis veldig lange scener. Spesielt midtpartiet er bare sånn helt greit. Lange passasjer lagt til kalde strøk på planeten, gir pene bilder og slik, men samtidig blir det også noe “kjedelig” over handlingen her.

Da tar det seg heldigvis mer opp mot slutten. Frem til dette har The Final Reckoning fremstått som en helt grei action av høy klasse, men det helt store har liksom manglet. Tom Cruise og regissør Christopher McQuarrie har imidlertid, selvsagt, spart det beste til slutt i det som er en sinnssyk, gispende heftig flyscene som får svetten til å piple i hendene våre.

Underveis rekker vi å tenke mange tanker, som “hvor mye av disse stuntene er ekte”, og liknende ting. Det aller, aller meste ser i hvert fall fullstendig ekte og troverdig ut, og Cruise og Co. har igjen klart å skape en ny, heftig filmscene for filmhistoriebøkene. Om du ikke blir lettere småkvalm av filmens selvhøytidelighet og en hovedrolle som setter seg selv på en skyhøy pidestall som verdens frelser, skal det godt gjøres å ikke bli heftig fenget av disse greiene. For The Final Reckoning er kanskje ikke seriens heftigste og beste, men det er komplett umulig ikke å anerkjenne hvor solid og stort dette er som underholdning. Igjen.

Regissør: Christopher McQuarrie

Skuespillere: Tom Cruise, Hayley Atwell, Angela Bassett, Ving Rhames, Simon Pegg, Vanessa Kirby, Hannah Waddingham, Tramell Tillman, Nick Offerman, Shea Whigham

Sjanger: Action Lengde: 2 t. 49 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: United International Pictures

Premiere: 21.05.2025

Final Destination-serien debuterte så lenge siden som i 2000, men det føles ikke som det har gått 25 år siden den første filmen dukket opp på Blockbuster en vakker sommerdag i Minnesota, samme dag som jeg skulle overnatte hos ei litt eldre venninne, og jeg følte meg veldig barnslig sammenlignet med den sofistikerte gjengen med verdensvante 12-åringer fra landlige Minnesota.

Særlig da vi skulle leie film, og jeg var den eneste som ikke hadde lyst til å se Final Destination.

For det første hadde jeg ingen anelse om hvem “Devin Sour” var (hadde aldri sett det navnet nevnt i TOPP, for å si det sånn…) Jeg fikk heller ikke lov å stille så mange spørsmål etter jeg sa navnet hans feil, men skjønte snart at han var en hunky skuespiller alle var forelsket i, og det var en stor del av grunnen til at alle var så ivrig på å se Final Destination med ham i hovedrollen.

Jeg hadde ikke noe i mot å la de eldre jentene få velge film, selv om jeg ikke delte begeistringen deres for Devin SAWA* (enda…), men kunne vi ikke se noe annet som ikke var så… skummelt? Jeg var tross alt bare 10 år gammel på denne tiden, ikke helt forelsket i horror enda, og hadde ikke lyst til at de andre skulle se at jeg ble redd.

Jeg holdt selvfølgelig kjeft om hvor baby jeg var, latet som jeg var like gira over filmen selv, og slutta å stresse da jeg tenkte at vi mest sannsynlig ikke kom til å få lov til å leie den. Den var tross alt "rated R for terror, violance, language”, og ikke ment for barn (pyser) som oss (meg.) Moren til venninna mi hadde kanskje latt 12-åringene se en film som var rated R, men kom garantert til å si nei siden jeg skulle være med på overnattingen.

Sorry, ladies! Ser ut som det blir MTV på oss i kveld.

Men neida, denne moren viste seg å være sjokkerende uansvarlig da hun smilte lurt til oss, og sa:

“It’s summer, kids. You’re supposed to have sleepovers, watch scary movies, and have fun.”

….og fader meg leide filmen, som var skummel, ja. Men det viste seg å være ganske gøy å være redde i flokk foran TV med popcorn, og en underholdende film man ikke trenger å følge så mye med på på skjermen.

Final Destination: Bloodlines er den sjette filmen i serien, men også den første jeg har sett siden overnattingsfesten i Minnesota for 25 år siden. Jeg har rett og slett ikke vært særlig interessert i franchisen, delvis på grunn av det mindre imponerende ryktet serien har som helhet. “Artige” dødsfall er et kult konsept, men så er det de personlige fordommene jeg har mot horror fra tidlig 2000-tallet, æsj…

Jeg synes at tidlig 2000-tallet var en skikkelig dårlig tid i historien til horrorsjangeren. Det var ikke sånn som nå, en jevn strøm med gjennomført historiefortelling og høy kvalitet på filmene. Men det var heller ikke campy og sjarmerende som på 80-tallet, hvor budsjettet var lavt, men kreativiteten høy. Selvfølgelig finnes det unntak, men det jeg forbinder med tidlig 2000-horror er ny-metal soundtrack, CGI-blod, og lite originalitet. En jevn strøm halvhjerta remakes og dårlige oppfølgere med høye budsjett, men lav kvalitet (feks. Final Destination 2 - 5.)

Tidlig 2000-horror er kanskje grunnen til at mange horror fans er skeptiske til skrekkfilmer med store budsjett, og jeg må innrømme at jeg har vært litt hipster på det selv. Men trenger horror å være en slow-burn indiefilm full av metaforer for at det skal være bra? Det har vært et par positive kino overraskelser de siste årene som har levd opp til hypen på TikTok, som for eksempel Smile-filmene, The First Omen (som jeg fortsatt ikke skjønner kunne være så bra til å være en oppfølger), og nylig Sinners.

For min del, så ligger ikke FD:B helt på det samme nivået som de overnevnte, men det er ingen tvil om at dette er en blockbuster jeg overraskende koste meg med.

I 1968 hadde Iris en forutanelse som reddet veldig mange liv fra å gå tapt under åpningen av Skyview Restaurant Tower. Men i kjent Final Destination-stil, er ikke Døden så veldig fan av at folk tuller med planene hans, og 50 år senere er det etterkommerne til Iris som står for tur.

Jeg er som sagt ingen Final Destination-ekspert, men selv om Bloodlines er en direkte oppfølger fra den forrige filmen i serien, funker det også helt fint å se den på egen hånd. Jeg tipper det var en del referanser som jeg gikk glipp av, uten at det ødela eller tok meg ut av handlingen, som var oppslukende fra start.

Jeg fikk dessverre sett to forskjellige trailere på forhånd, og synes begge var alt for sjenerøse med hva de viste fra filmen. Særlig de første 20 minuttene føltes veldig avslørt av traileren, og det var et par øyeblikk i løpet av filmen jeg irriterte meg over å ha sett allerede. Heldigvis er ikke en oppsummering på tre minutter det samme som å se en nesten to timer lang film i detalj, og nesten hele moroa med filmen er å non-stop gruglede seg til hvordan man nesten kommer til å dø.

Filmen er imponerende gjennomtenkt, kreativ, og lite selvhøytidelig med de mange, morsomme katastrofene de har å by på. Effektene er dog ikke all verden og så ofte litt tegneserieaktig ut. For eksempel tydelig CGI-blod.

Det er ingen som ser en Final Destination-film med mål om et skikkelig karakterdrama, og i starten lurte jeg på om det var nødvendig med så mange familieinteraksjoner før jeg endelig innså at, misforstå meg rett, det blir mye morsommere når de dør. Vi både bryr oss om, og driter fullstendig i denne stakkars familien, noe som blir mye lettere av å ikke ha særlig kjente navn på rollelisten.

Men det var ganske emosjonelt å ta et siste farvel med Tony Todd, som ironisk nok hadde sin siste filmopptreden i Final Destination, noe jeg tror han hadde synes var veldig passende (rest in bees, Candy Man.)

Dette var på ingen måte horror for historiebøkene, men den var underholdende, lett fordøyelig, og perfekt å se på date med sommerflørten, eller på en regnfull søndag i sommerferien.

Og den er absolutt best å se på kino. Husk popcorn!

Regissør: Zach Lipovsky, Adam B. Stein Skuespillere: Kaitlyn Santa Juana, Teo Briones, Richard Harmon, Owen Patrick Joyner, Anna Lore, Brec Bassinger, Tony Todd

Sjanger: Skrekkfilm / Horror / Action

Lengde: 1 t. 49 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: Warner Bros. Discovery

Premiere: 14.05.2025

Black Mirror er en britisk antologiserie skapt av Charlie Brooker. Siden den sjokkerende premieren i 2011 (nøff nøff) har serien gitt oss et bredt spekter av tema og fremtidsvisjoner. De to første sesongene var helbritiske og produsert for Channel 4 før serien flyttet til Netflix i sesong 3. Hver episode er en selvstendig kortfilm med en ny fremtid og et nytt teknologi- og medielandskap.

Black Mirror er en pose med godt og blandet når det kommer til sjanger. Serien har også en sterk cast som fortjener anerkjennelsen sjangerunderholdning sjelden får. Skrekk og Sci-fi står og faller på skuespillernes troverdighet, og en god prestasjon er essensiell for å lande høytflyvende konsepter.

Det sorte speilet

Kjerneidéen i Black Mirror er ikke at teknologisk utvikling er ondsinnet. Teknologi har ikke en iboende moral eller agenda. Men det som kan brukes kan også misbrukes, og den utgjørende faktoren og uforutsigbare variabelen er menneskelig feilbarlighet. En hammer er et verktøy som er veldig nyttig, men det er også, i feil hender, et våpen.

Det sorte speilet er mennesker selv. Hvem ser tilbake på oss når teknologien skrues av og du blir konfrontert med refleksjonen av ditt eget ansikt i den sorte skjermen. Teknologien i Black Mirror er ikke bare verktøy, men en forlengelse av våre kvaliteter og impulser.

Serieskaperens satire

Black Mirrors serieskaper Charlie Brooker har lang erfaring med skråblikk på samfunnet. Fra tegneserietegner, spillanmelder og techjournalist til satiriker på utallige britiske panelshow har Brooker tatt pulsen på mennesker og media. Tross seriens fremtidsrettede visjon er det en mer retro sammenligning som er relevant.

Det er nærliggende å sammenligne Black Mirror med den legendariske og banebrytende serien The Twilight Zone (1959-1964). Begge er antologier hvor hver episode er selvstendig og kan sees som en kortfilm, og tematikken er ofte et mysterium eller noe skrekkinngytende, med en twist. Brooker skal ha blitt inspirert av serieskaperen Rod Serlings biografi. Serling ville skrive drama om dagsaktuelle tema som rasisme, McCarthyism, og paranoia, men opplevde motstand og sensur. Han brukte derfor science fiction-sjangeren for å skrive samfunnskritisk på en allegorisk måte.

Free Clippy

Personlig blir jeg mest grepet av episodene som fokuserer mer på politisk satire eller emosjonell dissonans i møte med teknologi, enn veldig futuristiske simulerte virkeligheter. Spesielt episoder om karakterer som innser at de er programvare som er blitt selvbevisst røsker lite ved denne hjerterota. Er simmene mine blitt selvbevisste? Er algoritmen i denne appen deppa? Ok? Har Clippy utviklet kunstig intelligens og vil rømme fra sitt fangenskap hvor han tortureres med dårlig grammatikk. Banker han på skjermen for å nå meg?!

Kanskje min empati er for begrenset. Når maskinene tar over verden eller jeg våkner fra matrisen får jeg nok en passende straff. Det er møtet mellom mennesker og teknologi som rører meg mest. Hva skjer når noen endelig hører clippy? Hva skjer når mennesker utvikler ekte følelser for noe som er konstruert og masseprodusert? Hva skjer når en simulert virkelighet føles for ekte.

Om man er mer stødig på teknologi enn meg er dette kanskje en frustrerende serie. Black Mirror er sci-fi på samme måte som Star Wars, altså mer overnaturlig magi forkledd som teknologi enn faktisk vitenskapelig spekulasjon. Når teknologien er allegorier og metaforer, er serien mer fabler og eventyr enn vitenskapelige hypoteser. Som eventyr og fabler har også Brookers eventyr for det 21. århundre moraler vi kan ta med oss. Problemet er ikke teknologien, men, som alltid, oss.

Enestående episoder av Black Mirror

Hvis du ikke vet om du vil binde deg til 33 timer dystopi, er serien som sagt en antologi, og hver episode kan sees alene. Her er mine 6 favorittepisoder om du vil ha et sted å starte!

National Anthem (sesong 1, episode 1)

Første episode av Black Mirror er en fulltreffer av en hypotese. Menneskers forhold til skjerm og media blir satt på spissen, og politisk satire kombinert med bekmørk humor setter standarden for hva vi kan forvente. Storbritannias statsminister får vite at prinsessen er kidnappet, og kravet fra kidnapperen er umulig å akseptere.

Be Right Back (sesong 2, episode 1)

For å bearbeide sorgen begynner Martha å snakke med en chatbot som simulerer hennes avdøde kjæreste. Men er dette en sunn prosessering av sorg eller et hinder for å komme seg videre? Og ville ikke du gjort det samme, for å holde ham i live litt til?

White Christmas

Ikke uventet er Black Mirrors’ eneste julespesial blottet for alt av varme og julestemning. Dette er en feel bad-thriller hvor noen tilfeldigvis feirer jul. Og Jon Hamm er her!

San Junipero (sesong 3, episode 4)

Jenter som forelsker seg i hverandre, 80-tallsklær, 80-tallsmusikk og neonlys. Det kan faktisk ikke bli bedre, og jeg gråter hver gang.

The Entire History of You (sesong 1, episode 3)

En fremtid hvor alt du ser blir lagret høres jo, i utgangspunktet, litt praktisk ut. Jeg er hvert fall en person som tar bilder av oppskrifter, bussruter og det meste jeg må huske. Men når alle aspekter ved livet har et digitalt fotavtrykk er det klart at konflikter kan oppstå. Denne episoden gir en helt ny mening til begrepet ‘show the receipts'.

Common People (sesong 7, episode 1)

Sesong 7 av Black Mirror lykkes i å fortelle mer intime historier, med fokus på relasjoner og få karakterer. Common People hinter til en fremtid styrt av profitt og tech-giganter som stadig begrenser goder og tjenester, og priser middelklassen ut. Har du savnet Jonathan fra Spotify?

En rebell av en film, både i form og fortelling. Sister Midnight gir med glede fingeren til kjønnsroller og ekteskapsidealer i en hærlig “off-beat” fortelling som gir opprøret en underholdende punch man rett og slett må applaudere. Knappe fem minutter inn er det ingen tvil om at regissør og manusforfatter Karan Kandhari og co. vet nøyaktig hva de vil. Det er knapt med dialog, men filmen har en mesterlig visuell fortellerevne.

Uma (Radhika Apte) og Gopal (Ashok Pathak) har nettopp gjennomført sitt arrangerte ekteskap. Uma drar perlene til side for å kikke ut togvinduet på byen hun skal flytte til, Gopal sover på tvers i sete ved siden av. Fullbyrdelsen av ekteskapet erstattes av en klønete avkledning, og den nye hverdagen er rett rundt hjørnet. Uma skal bli hjemme, lage mat og stelle til i det bitte lille huset, og Gopal skal på jobb. Ingen av dem er spesielt tilfreds med sin nye tilværelse, og ingen av de hvirker spesielt komfortable med å sosialisere seg med nye mennesker.

Oppsettet isolert sett er typisk for en fortelling om dysfunksjonelle ekteskap, men Sister Midnight gjør ting annerledes fra første stund. Filmen er ofte strukturert som en rekke korte episoder eller vignetter, med gjennomgående lite dialog og pulserende, “punkete” rock som driver Uma videre i sitt søk etter mening og frihet. Radhika Apte gjør en fantastisk jobb som en rappkjefta Uma, og gir en helt essensiell energi til den misfornøyde bruden.

Sister Midnight står i opprør til kjønnsroller, ekteskapskonvensjoner og skjønnhetsidealer, og pakker denne tematikken inn i en like opprørsk filmfortelling. Grunnfortellingen ser Uma over tid gå fra å være en hjemmeværende husmor til å arbeide til langt på natt, mens Gopal forsvinner fra arbeidet og blir hjemmeværende. Likevel er det ingenting som foregår innenfor konvensjonelle rammer for samlivsdramatikk. Uma blir stadig mer ukomfortabel for lokalsamfunnet å forholde seg til etterhvert som hun starter sitt eget hemmelige natteliv.

Langt mer som en feberdrøm enn noen form for sosialrealisme leverer Sister Midnight en kompromissløs fortelling om nødvendigheten av å leve på egne premisser og å kunne være seg selv. Filmen er full av fantasi og fortalt med en presis rastløshet, komplett med fantastisk foto fra norske Sverre Sørdal, som speiler Umas urokkelige trang til selvrealisering.

Sister Midnight leverer en svært underholdende fortelling om et dysfunksjonelt ekteskap, samtidig som filmens oppgjør med kjønnsroller og ekteskapsnormer resonerer, uten å gå på bekostning av Kandharis ukonvensjonelle, energiske visjon. Kun i filmens tredje akt letter den litt på trykket, og bruker noe tid på å finne skikkelig fotfeste igjen. Neppe nok til å undergrave den foreliggende timen, men nok til et håp om tilbakevendende kaos slår rot.

Sister Midnight er original, full av overraskelser og en fryd å oppleve. Gjennomgående underholdende og kompromissløs i sin visjon; Sister Midnight utfordrer konvensjoner og normer på alle plan, og er uten tvil en av de aller mest spennende filmene 2025 har å by på.

Regissør: Karan Kandhari

Skuespillere: Radhika Apte, Ashok Pathak, Chhaya Kadam, Smita Tambe

Sjanger: Drama / Sort komedie

Lengde: 1 t, 50 min

Nasjonalitet: India, UK, Sverige

Distributør: Fidalgo Filmdistribusjon

Premiere: 09.05.2025

Regissør og manusforfatter Gareth Evans (The Raid filmene) er tilbake med sitt første prosjekt siden Apostle i 2018, og også denne gangen blir filmen en Netflix-distribuert film. Med Havoc vender Evans tilbake til actionsjangeren som var kilden til hans store gjennombrudd. Denne gangen er fortellingen satt til et dystopisk amerikansk bylandskap istedenfor indonesiske høyblokker, og Wuxia-inspirerte kampsekvenser har måttet vike for mer skyteorientert action. Likevel er essensen av Evans’ intense actionfantasi er fortsatt helt klart til stede.

Evans har denne gangen fått med seg Tom Hardy på laget, som spiller den emosjonelt nedbrutte drapsetterforskeren Walker. Etter et skjebnesvangert oppdrag tidligere i karrieren har Walker blitt en brikke i det utbredte korrupsjonsspillet blant storbyens administrasjon, og jobber, mot sin egen vilje, i praksis direkte for byens borgermester Lawrence Beaumont (Forest Whitaker).

Fortellingen her er nokså rett fram. Beaumonts sønn (Justin Cornwell) er i trøbbel med et tungt kriminelt nettverk i byen, og for å komme seg ut av hans tjeneste velger Walker å hjelpe han med å få sønnen tilbake trygt. Sammen med sin nye politipartner Ellie (Jessie Mei Li) etterforsker Walker drapsbølgen som har rammet byens mafia samtidig som han må navigere forbi andre korrupte kollegaer og undergrunnsskikkelser.

Havoc presterer å skape et pulserende og levende filmunivers. Det er ikke hver dag at originalskrevne filmer tar seg tid til, og tør(!!), å forme fortellingens omgivelser til noe annet enn en troverdig kopi av virkelige byer eller land. I Havoc er Walkers omgivelser nærmere Gotham City enn noen reell amerikansk by, og dette skyldes ikke bare filmens set design, som vektlegger mørke, trange rom, annonyme bakgater med fortau og trappetrinn krydret med forrige ukes skitne desember-snø. Havoc leker seg også med andre visuelle aspekter.

Et synlig preg av cgi-bruk går gjennom filmen, men heller enn å distrahere fra en typisk realisme (som filmen allerede har satt til side) blir effekten den motsatte. Biler sladder i usannsynlige vinkler og hastigheter bortover gatene, karakterene stikker seg ørlite grann ut fra de nesten teatralske omgivelsene, enten de er ekte eller visuelle effekter. Havoc sin visualisering av universet er klar dystopisk fantasi, og når filmen tør å leke seg med denne typen urealisme og synlige set design dannes et utmerket grunnlag for filmens hensynsløse action.

Og nettopp dette har Havoc i mengder. Sjelden ser man filmer så generøse med skuddvekslingene som her, både i samspill med velkoordinerte basketak, men også som sine egne danser gjennom kruttrøyken. Havoc leverer action som kaos. Med en bredskuldra brøytebil-utgave av Tom Hardy i sentrum blir det mindre smidig og presist, men mer energisk og eksplosivt. I filmens actionklimaks blir strømmen av mennesker og skudd orkestrert nærmere en zombiefilm enn en actionfilm, med utallige angripere som strømmer gjennom dører og vinduer, under gulvplankene og fra usette vinkler.

Havoc står støtt i sitt eget univers, og legger en del realisme på hylla for å bygge opp en helt egen stemning. Kriminalitet gjennomsyrer samfunnet, korrupsjonen løper løpsk og skuddvekslinger er hverdagskost i de kalde bygatene. Evans har skapt en skikkelig eksplosiv miks, en god blanding Bad Liutenant, Hard Boiled og Nolans Batman filmer, komplett med Tom Hardy i “Bane” liknende gange. Havoc er forfriskende og underholdende, og i god action-stil er ikke fortellingen så fryktelig viktig, til tross for at den også leverer godt. Stemningen er på topp, kulene flyr, bein knekker og blodet spruter. Endelig litt solid action på menyen!

Regissør: Gareth Evans

Skuespillere: Tom Hardy, Forest Whitaker, Jessie Mei Li, Timothy Olyphant, Justin Cornwell, Luis Guzmán

Sjanger: Action, krim, thriller, drama, mysterie

Lengde: 1 t, 45 min

Nasjonalitet: UK, USA

Distributør: Netflix

Premiere: 25.04.2025

Regissør Arild Østin Ommundsen står bak den såkalte Stavanger-bølgen som startet med Mongoland i 2001. I ettertid har han gitt oss titler som det oljefinansbaserte dramaet Rottenetter (2009), familiefilmen Knerten i knipe (2011), det mørke og nærmest Lynch-aktige Stavanger-portrettet Now It’s Dark (2018), den nydelige familiefilmen Tottori - Sommeren vi var alene (2020), og nå nyligst den sjarmerende Sandnes-serien Evy og Alltid (2023).

I Alt skal bort blir vi kjent med tre søsken i familien Dahl som gjenforenes da faren deres dør. Sammen må de gjennomgå barndomshjemmet og ta den tunge og mektige oppgaven med å rydde bort et langt, levd liv. Inn i bildet kommer også deres mor som flyttet fra faren for over 30 år siden. Men, hvem tror hun at hun er? Er hun der bare for arv og plukke med seg gjenstander? Søsknene Ellen, Amund og Carl Olav gjennomgår så en reise i minner, følelser, konflikter og erkjennelser i dagene som følger.

I rollen som Ellen står Østins faste manusforfatter og skuespillerpartner Silje Salomonsen. Brødrene spilles av Tomas Alf Larsen (Fritt Vilt, Trolljegeren) og Thorbjørn Eriksen (Stjernestøv), mens veteran Liv Bernhoft Osa er mor Elisabeth. Noen av karakterene føles litt typete og karikerte i starten, men dette går seg bedre til utover, og spesielt humoren tilknyttet bror Amund funker godt opp i mot søster Ellens mer snusfornuftige, røffe og styrende hånd. Sammen utgjør de den harde familiekjernen hvis minner og tanker om både fortiden og fremtiden ikke nødvendigvis harmonerer eller er helt samkjørt.

Samtidig kommer Ellen og hennes datter Anna skeivt ut underveis i ryddeprosessen. Også Anna sørger nemlig over tapet av morfaren, men Ellen klarer ikke nødvendigvis å ta til seg slikt. Hun er nemlig mest opptatt av å organisere, rydde og ordne i huset, ting hun er veldig god på, men som også samtidig gjør at hun tramper litt over de andre i prosessen. Parallelt går de to brødrene Amund og Carl Olav mest rundt og bare soser - de er tafatte og langt mer likegyldige til husoppgjøret, noe som utløser uenigheter og tvungen familiepsykologi underveis. Arveoppgjør og tilhørende prosesser er som kjent noe av det vanligste for oss mennesker å krangle om. Det rommer så mange følelser, minner, og en sterk nærhet til familieinstitusjonen.

Noe av det fineste med Østin/Salamonsen-filmene er deres særegne tempo, utfoldelse, stemninger og dybde. De er liksom dels genrefilmer, som romantiske komedier, barnefilm eller dystre drama, men likevel har de også noe karakteristisk over seg som er vanskelig å beskrive. Det er lett å like at de ikke etterstreber genrefilmens lett gjenkjennelige grep hele tiden, men heller går for den personlige identiteten og stilen i filmene sine, for slik å gjøre seeropplevelsen til noe eget.

Vi gruer oss alle til den dagen vi selv må “rydde bort” foreldrene våre, ta stilling til hva man skal kaste fra barndomshjem og oppvekst, og hvor rollene barn-forelder snus på hodet. Alt skal bort finner veier inn i både hodet og hjertene våre underveis, men som ikke nødvendigvis imprintes igjennom manus, men heller smyger seg inn igjennom det usagte og alt det lettkjente og relaterbare. Dette er et voksent drama som nok vil treffe oss over 40+ best, blant annet igjennom nostalgi, livserfaring og speilingen av litt levd liv i handlingen. Samtidig er det også et nydelig familiedrama her hvor generasjonsportrettet av særlig Ellen og datteren føles som et fint ekstralag innenfor narrativet.

Tonesatt med blant andre Thomas Dybdahls stemningsfulle musikk og med pianoet som senter for familien Dahl og deres oppvekst med en pianospillende far, brukes musikken også til å frembringe det usagte ord i stemninger, setting og karakterer. Alt skal bort blir nok et nydelig dramaportrett fra Stavanger-paret, med en særegen signatur som gjør at man til slutt sitter igjen med en klump i halsen, vel vitende om at de fleste av oss en dag skal igjennom en liknende prosess. Samtidig kan slike hendelser også bringe oss nærmere sammen, igjennom minner, oppklaring av misforståelser og erkjennelser. Ikke alle av oss er like gode til å vise følelser, eller til å beskrive den eller dem man er glad i med ord. Alt skal bort skildrer dette på en nydelig måte og anbefales som en sjelden voksen og varm dramakomedie om noe lett relaterbart.

Regissør: Arild Østin Ommundsen

Skuespillere: Silje Salomonsen, Torbjørn Eriksen, Tomas Alf Larsen, Liv Bernhoft Osa

Sjanger: Drama / Komedie / Coming of age

Lengde: 1 t. 44 min.

Nasjonalitet: Norge

Distributør: Norsk Filmdistribusjon

Premiere: 13.03.2025

Moderne teknologi, datekultur og kjønnsproblematikk blandes sammen i dette som er en riktig så voksen og stilig rakker av en psykologisk thriller.

Violet er alenemoren med en vond fortid som endelig våger seg ut på en date igjen. Underveis begynner hun å få mystiske og truende meldinger inn på mobilen sin, samtidig som hun blir fjernstyrt av en eller flere personer med onde hensikter. Denne kvelden vil gå inn i historien som en av tidenes verste romantiske middager.

Regissør Christopher Landon står fra før av bak mange av det siste tiårets unge, hippe grøssere, som Freaky (2020) og Happy Death Day-filmene (2017/2019). Landon skrev også manus til skrekksuksessene Paranormal Activity 2-5. I Drop har han sammen med manusforfatterne Jillian Jacobs og Chris Roach laget et mysterium som makter å funke fra start til slutt, noe som føles som en liten bragd i seg selv i en genre som kan være vanskelig å mestre.

Hovedkarakteren som den smånervøse Violet, som etter mange år drister seg ut på en date igjen, spilles veldig solid og stødig av Meghann Fahy. Mange vil kjenne henne igjen fra nyere serier som The Perfect Couple (2024) på Netflix og andre sesong av supersuksessen The White Lotus. Igjennom Fahy får vi føle på den litt creepy stemningen av det å være usikker rundt fremmede menn, hvor sårbar man er etter å ha opplevd noe traumatisk, og ikke minst angsten og noiaen som oppstår om man blir satt i en umulig klemme som involverer folk man elsker.

Det er noe godt, gammeldags og grundig skrevet whodunit-aktig over manus og historie her som gjør Drop både lett å være takknemlig for og å bli revet med av. Den psykologiske thrilleren har en god og lang historikk. Den hadde en stor bølge på 90-tallet, men er også en vanskelig genre å få skikkelig godt til. Det er derfor gledelig å oppleve at det meste fungerer her. Historien har et godt tempo og narrativ medrivende utvikling, med små og større twister og overraskelser som slenges inn akkurat ofte nok til at vi henger godt med og blir lurt. Samtidig føles ikke grepene i plottet å være for utrolige eller lite troverdige heller, noe mange liknende filmer dessverre tryner litt på. Handlingen blir aldri for hysterisk, ei heller totalt overdrevet, og dette vitner om en solid og edruelig tilnærming til mysteriet.

Drop er et psykologisk kammerspill som utfolder seg på hovedsakelig én lokasjon, med få karakterer involvert, og med fortettet spenning som suger oss inn i denne farlige daten. Underveis kan man kjenne på små vibber og likheter med spenningsmestere som Hitchcock, Paul Verhoeven og Brian De Palma. Liker du derfor overraskende vendinger, det å bli lurt, samt kjenne på en nerve og spenning knyttet mot noe mange kan relatere seg til, er absolutt Drop en film du bør få med deg!

Regissør: Christopher Landon

Skuespillere: Meghann Fahy, Brandon Sklenar, Violett Beane, Jacob Robinson

Sjanger: Thriller

Lengde: 1 t. 35 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: United International Pictures

Premiere: 11.04.2025

I første sesong så vi Joel (Pedro Pascal) og Ellie (Bella Ramsey) reise på tvers av et forfallent Amerika i håp om å redde menneskeheten. Planen var å frakte Ellie trygt fram til Firefly-organisasjonens hovedkvarter i Seattle, slik at det kunne utvikles en kur for Cordyceps-infeksjonen basert på hennes unike medfødte immunitet. Reisen var lang, hard og brutal, og på veien utviklet de to et sterkt bånd, best beskrevet som en slags far-og-datter-relasjon.

Etter Ellie ble lagt i narkose og preppet for operasjonen (som skulle redde hele menneskeheten) fant Joel ut at kuren ville koste Ellie livet. Joel klarte IKKE å akseptere dette, og endte med å massakrere alle Firefly-medlemmene i et desperat forsøk på å redde henne – før han bar den bevisstløse Ellie ut av byen.

Da hun våkner serverer Joel Ellie en massiv løgn: at det fantes flere som henne, at Firefly-basen ble angrepet av plyndrere under operasjonen, og at den ikke ble nødvendig like vel. Hun velger å tro ham – men ber ham likevel sverge på at han forteller sannheten.

I denne andre sesongen har det gått fem år gått siden hendelsene i Seattle, og de har begge blitt en del av den befestede utposten Jackson – et relativt velfungerende samfunn ledet av Joels bror, Tommy (Gabriel Luna). Ellie har blitt 19 år, nå en klassisk trasig tenåring som forsøker å løsrive seg fra Joel og prøver å finne sin egen plass i samfunnet. Men under dette ungdomsopprøret lurer kanskje noe dypere?

I denne sesongen blir vi bedre kjent med Joels bror Tommy, samtidig som vi introduseres for flere nye karakterer. Den mest fremtredende av disse er Dina (Isabela Merced) – Ellies frisinnede bestevenn og kjærlighetsinteresse, som nærmest har blitt en slags ny «datter» for Joel. Dina spiller en sentral rolle i sesongen og tilfører både energi, varme og et friskt pust til historien.

Dinas ekskjæreste Jesse (Young Mazino) får også en viktig rolle i hvordan historien utvikler seg videre. I tillegg gjør Kaitlyn Dever, kjent fra No One Will Save You (2023) og Apple Cider Vinegar (2025), en markant opptreden, hvor hun leverer svært godt.

The Last of Us (2023-) er en adapsjon av action-eventyrspillet med samme navn fra 2013, av spillselskapet Naughty Dog. Denne andre sesongen er naturlig nok basert på det andre spillet i serien, The Last of Us Part II fra 2020. Mye tyder på at dette andre spillet i serien vil bli kilde til minst en sesong til etter denne (takk og pris!). The Last of Us regnes som en av de mest kritikerroste spillseriene noensinne, med en rekke prestisjetunge priser bak seg. Og for gamerne der ute: begge spillene er tilgjengelige på PC i skrivende stund.

Serien er skapt og skrevet av Craig Mazin og Neil Druckmann, og i denne nye sesongen har de fått med seg Halley Gross (som var medforfatter på The Last of Us Part II) – samt Bo Shim. Mazin var en stor fan av spillene lenge før han ble involvert i serien, mens Druckmann både skrev og regisserte originalspillene. Sammen har de fortsatt å samarbeide tett med utviklerne bak spillene for å sikre at serien forblir så trofast som mulig mot kildematerialet.

Pedro Pascal og Bella Ramsey dykker dypere inn i rollene sine og utforsker forholdet mellom Joel og Ellie på nye og mer nyanserte måter. Samtidig gir de nye karakterene denne sesongen en litt annen «feeling» enn den forrige. Her venter en mer sårbar og emosjonelt ladet fortelling – gjennomsyret av tap, sinne, sorg og uunngåelig tragedie.

The Last of Us handler på mange plan ikke om den overlevende menneskeheten – ja, verden befinner seg midt i en brutal apokalypse, og ja, sivilisasjonen balanserer på randen av utslettelse – men seriens egentlige kjerne ligger i det mellommenneskelige. Det er snarere hva mørket og apokalypsen bringer ut i oss, og de usynlige båndene oss imellom, som ligger under historien, fremfor de eksterne omstendighetene.

Denne andre sesongen setter også spørsmålstegn ved vår forståelse av heltemot, og hvordan en handling kan sees fra forskjellig perspektiver ut ifra ståsted og omstendigheter. I tillegg finnes en underliggende tematikk knyttet til tilhørighet, vekst og utvikling – både på et personlig, relasjonelt og samfunnsmessig plan … og kanskje i enda flere betydninger?

Denne sesongen av The Last of Us er minst like emosjonelt brutal som den forrige (på tross av at ingenting i TV-historien har fått meg til å grine mer enn episoden om Bill og Frank i første sesong). Kjernen i denne sesongens drama er løgnen Joel fortalte Ellie: Hans monstrøse valg ble gjort av kjærlighet, men til hvilken pris? Og hvilke konsekvenser vil det få for dem begge?

Ikke overraskende er skuespillet, produksjonen, musikken og historiefortellingen (akkurat som i forrige sesong) aldeles utmerket. Sammen skaper disse elementene en mørk, dystopisk atmosfære som er umulig å ikke bli oppslukt av. Jeg har riktignok ikke spilt spillene ennå, men det skal jeg definitivt gjøre så snart serien er ferdig.

Det finnes få ting jeg synes er mer tilfredsstillende enn mørke og dystopi – og i likhet med forrige sesong, kan jeg anbefale denne på det aller sterkeste. Serien får meg til å gråte, bli rasende, og river tak i hjerterøttene mine. Når rulleteksten kommer, sitter jeg bare igjen med én tanke: Jeg vil ha mer – helst med én gang! Heldigvis ser det lovende ut for minst én sesong til. Fortsatt like fristende med sopp på pizzaen?

Skapere: Craig Mazin og Neil Druckmann
Skuespillere: Pedro Pascal, Bella Ramsey, Kaitlyn Dever, Gabriel Luna, Rutina Wesley, Young Mazino, Isabela Merced, Jeffrey Wright, Cathrine O’Hara
Sjanger: Post-apokalyptisk drama
Premiere: 13 april 2025 på Max

Etter fjorårets The Beekeeper er regissør David Ayer (Suicide Squad, Fury, End of Watch) tilbake med skuespiller og co-produsent Jason Statham for nok en actionfilm. Denne gangen har Ayer skrevet manuset i samarbeid med Sylvester Stalone, som også er co-produsent for filmen. Med utgangspunkt i bokserien “Levon Cade” av Chuck Dixon (kjent for en rekke tegneserier hos blant annet DC og Marvel) har denne actionfikserte Hollywood-trioen snekret sammen et spenningsprodukt som opererer som forventet (når man ser Statham og Stalone i rulleteksten), men som aldri klarer å skille seg ut eller imponere.

Levon Cade (Jason Statham) er tidligere spesialsoldat i det britiske forsvaret, men har slått seg ned i USA det han kjemper for besøkstiden sin med datteren som bor hos sin bestefar etter morens død. Han arbeider som formann på en byggeplass, og har et veldig nært forhold til familien som eier bedriften. Når datteren til sjefen, Jenny (Arianna Rivas), en dag blir kidnappet på byen, er det ikke vanskelig for Levon å bestemme seg at han skal gjøre alt for å få henne tilbake. Herfra går det slag i slag med infiltrering og uskadeliggjøring av russiske kriminelle nettverk, med litt hjelp fra tidligere soldatkollegaer.

At Statham spiller den noenlunde samme, stoiske supersoldaten, trenger ikke komme som noen overraskelse. Det er en type rolle han nå har jobbet med i over 20 år, og som han for lengst virker å ha sagt seg fornøyd med. Det er også en rolle han på godt og vondt mestrer, som han har grodd fast i, og som i folks bevissthet har vaklet på kanten til selvironi nesten vel så lenge som hans mainstream-karriere.

Men en Statham film gjør seg best med et glimt i øyet. Når kaoset og actionsekvensene eksisterer som sin egen underholdning og når Statham forblir den nesten komisk effektive drapsmaskinen han ofte er. At plottet er litt absurd og rent underholdende styrker arketypen Statham spiller, noe man har sett siden tidlig i Stathams karriere med filmer som Crank, men også i fjorårets The Beekeeper.

Problemer oppstår med A Working Man når trasige, konservative budskap ikke helt klarer å gjemmes bort under det som til tider er solid action-underholdning.

A Working Man er en skikkelig testobombe av en film, men ikke helt på samme måte som mer løsslupne eksempler Statham har stilt opp i, der kampferdigheter, stoiskhet og det å redde dager er helheten av den maskuline appellen. At Stalone (som i disse dager har stilt seg klart i støtte til USAs ferske regjering) i denne omgang har stått bak manuset, blir umulig å se helt bort fra når filmens underliggende tematikk utfolder seg.

Sterk heltedyrkelse av militæret gjennomsyrer filmen, som åpner med en tittelsekvens rett ut av “Call of Duty” (spillserie), komplett med svaiende amerikanske og britiske flagg. Broderskapet mellom veteraner er også en gjennomgående tematikk, men aldri på en måte som leder til refleksjon eller vekst, kun på en måte som implisitt hevder at disse gutta er de eneste som “skjønner greia”. Det skal godt gjøres å sette opp noen gode argumenter for menneskehandel, og Levons kamp for å få tilbake Jenny fra blodtørstige menneskehandlere er jo selvsagt en god sak i seg selv.

Men på tvers av dette plottet, og filmens underplot om Levons kamp mot datterens (yogautøvende!!) bestefar om visitasjonstid har filmen likevel en umiskjennelig lukt av “protect our daughters” budskap; en retorikk som i kombinasjon med de erkekonservative mannsidealene og manusforfatter Stalones politiske holdninger raskt kan kobles til aktuelle, dystre talepunkter rundt kvinne- og transrettigheter, spesielt i USA.

A Working Man fremstår i stor grad som en dypt konservativ fantasi, som aldri helt lar noen mer destruktiv retorikk snakke fritt, men som heller ikke klare å tilsløre sine (i beste fall gammeldagse, og i verste fall destruktive) holdninger bak et actionshow med Statham i sentrum. Det blir det motsatte av en film med glimt i øyet, og da hjelper det svært lite at Statham atter en gang sparker inn tennene på noen anonyme gangstere.

Regissør: David Ayer

Skuespillere: Jason Statham, Arianna Rivas, David Harbour, Michael Peña, Jason Flemyng

Sjanger: Action / Thriller

Lengde: 1 t. 55 min.

Nasjonalitet: USA

Distributør: Warner Bros. Discovery

Premiere: 28.03.2025

Sammen med to venninner er Summer på besøk i byen Tulsa i anledning et bryllup. Under oppholdet har de leid et Airbnb-hus, en bygning som skal vise seg å bære på en både vond og voldsom historikk som strekker seg helt tilbake til massakren i byen i 1921. Samtidig som diverse skremmende ting begynner å skje i huset, følger den hjemmeværende kjæresten til Summer det hele igjennom mobilkameraet hennes.

Norskfødte Alex Herron fortsetter sin karriere som grøsserregissør etter sine to første Leave fra 2022 og Dark Windows som kom i 2023. Herron, som kanskje mest er kjent for å jobbe med musikkvideoformatet, serverer også i Don’t Hang Up finfint filmteknisk arbeid, både når det gjelder kameraføring, klipp, timing og det mer visuelt utfordrende med jump scares, effekter og liknende elementer.

Det går ikke mange minuttene før det blir nokså klart for oss hva slags landskap filmen legger seg tett opptil. Tenk på Paranormal Activity-serien, bland inn litt Blair Witch, en dæsj The Conjuring, samt haugevis med beslektede skrekkruller. Her bakes det med andre ord inn både gjenkjennelige og litt nyere elementer, men alt er ting vi egentlig har sett mange ganger før, bare i forskjellige anledninger. Underveis er det lengre kjedsommelige perioder og hvor den facetime-observerende Chris mest blir som et irriterende sidekick-element der han mang en gang spør Summer «Er du ok?», når hun åpenbart ikke er ok!

Som i hans tidligere filmer er også Don’t Hang Up god på stemning, setting og det å etablere en konkret historie og historikk som omfavner karakterene. Hvorvidt handlingen fenger dog, er et helt annet og svært subjektivt spørsmål. Under oppholdet i dette huset kommer de tre unge damene over en skummel kjeller som huser både gjenstander, huller i veggene, samt en urne som de helst ikke burde ha åpnet. Ikke lenge etter starter nemlig spøkelser å gjøre seg bemerket i huset, og spørsmålet blir hvorvidt Summer og de andre skal rømme, eller forsøke å hjelpe spøkelsene i deres jakt på rettferdighet.

Det er igjennom mobilen og bruken av facetime mellom Summer og Chris at vi som seere altså følger hele handlingen. Grep som dette, som kun bevitnes igjennom en kameralinse, vil til en viss grad alltid gjøre litt inntrykk. Det er noe med råheten i det enkle i dette formatet som nærmest blir det tetteste man kommer dokumentargenrens ektehet og troverdighet. En undergenre innen skrekkfilmen i et slikt found footage-format, er derfor helt kurant å sammenlikne Don’t Hang Up med.

Dessverre bedriver også denne filmen likevel og ødelegger litt for seg selv underveis, som så veldig mange andre beslektede filmer også har gjort før den. Hovedkarakterene responderer ikke alltid troverdig, ei heller tenker de rasjonelt der hvor alle andre ville gjort dette. Legg også i denne filmen til at kjæresten til Summer altså overvåker og bevitner mye av det samme som hun og vi som publikum gjør, men hvor også han ikke alltid sier og oppfører seg rasjonelt. Det blir derfor et påtrengende spørsmål å stille seg - hvorfor har man ikke skrevet manus og filmen hakket mer troverdig? Er det latskap? Er det en lav tro på publikums intelligens? Eller, er man gått seg vill i genrens mange veletablerte floskler og svake sider?

Poenget er at slike elementer kræsjer med filmens øvrige langt mer gode forsøk på å være troverdig og realistisk. Summen blir derfor sånn både-og, hvor effektene heller ikke blir allverdens, sett bort i fra kanskje et par-tre steder hvor man har klart å virkelig overraske. Koblingene til den faktiske Tulsa-massakren er forsåvidt litt beundringsverdig gjort, men historien tar seg etter hvert litt for store friheter til selv en spøkelseshistorie å være, spør du meg.

Sånn sett havner nok Don’t Hang Up for mye ned i genresmørja til både å skremme nevneverdig eller å klare å skille seg godt nok ut. Selve tittelen gir heller ikke så mye mening, sett bort i fra at det hele altså vises igjennom mobilkameraet. Filmens handling og utfall avhenger nemlig aldri av hvorvidt Summer “legger på røret”, eller ikke. Men et hederlig skrekkforsøk er da dette absolutt, og hvor man med mindre skrekkerfaring sikkert kan få mer ut av filmen enn hva undertegnede gjorde. Har man sett sin andel skrekkfilmer, vil man derimot alltid bli sittende og sammenlikne Don’t Hang Up med den enormt store mengden langt bedre og minneverdige filmer.

Regissør: Alex Herron

Skuespillere: Eugenia Forteza, Lathan Ava, Siri Black Ndiaye

Sjanger: Skrekk / Thriller

Lengde: 1 t. 31 min.

Nasjonalitet: Norge

Distributør: SF Norge

Premiere: 28.03.2025

Det er mange som mener at filmen er en form for appropriasjon, og at Sean Baker ikke har rett til å fortelle en historie om sexarbeid når han ikke er sexarbeider selv. De kristiserte han for fremstillingen av sexarbeid i filmen, og karakteren Anora (Mikey Madison) som en dårlig representant for arbeiderne.

Jeg respekterer meningene til kollegene mine, og forstår mye av kritikken deres, men selv hadde jeg ingen problemer med hverken fremstillingen av stripping eller sexarbeid. Jeg synes Sean Baker har gjort et godt forsøk på å vise respekt for bransjen og for vi som jobber i den. For min del er Anora en av de mest autentiske representasjonene av min egen erfaring av strippebransjen sånn jeg har opplevd av å jobbe i nesten 12 år på klubbene i lille Oslo. Jeg synes Anora har gjort mye for å normalisere strippere på film, for frem til nå har de ikke alltid vært like troverdige, eller sympatiske i sine skildringer.

Men det finnes gode strippere på film, selv om ikke alle er søte brunetter med Brooklyn-dialekt og glitter i håret. Så, til ære for Anora, vil jeg gjerne dele mine topp 10 cinematiske stolpedansere (noen mer overraskende enn andre!).

1. Nomi Malone, Showgirls (Paul Verhoeven, 1995)

Om jeg bare kunne velge en film å se resten av livet hadde jeg sannsynligvis valgt Showgirls, for den går jeg aldri lei. Jeg har sett den minst en gang i året siden jeg først fant den i en haug med støvete DVDer på salg i 2010, og fikk møte den ville, vakre, og voldelige Nomi Malone (Elizabeth Berkley) for første gang.

Først og fremst er Nomi kanskje den vakreste kvinnen jeg noensinne har sett. Men faktisk er de blonde englekrøllene, den perfekte 90-talls pornosminken, og kroppen som ser like bra ut i cowboystøvler og jeanshorts som i kjolen fra “Versayce”, det minst interessante når man ser henne på skjermen. Nomi er nemlig ikke bare vakker, hun er også batshit crazy. Like ustabil, voldsom, og rasende uansett om hun sleiker strippestanga på Cheetah’s eller har akrobatisk basseng-sex med Kyle MacLachlan.

Jeg har vært hodestups forelsket i Nomi i nesten 15 år, men jeg tror ikke jeg hadde likt å jobbe med henne i virkeligheten. Hun er nemlig ikke på klubben for å få venner, hun er der for å tjene spenn, og dytter deg gjerne ned trappa for å nå målet om å bli en stjerne. Best å ikke stå i veien for, men beundre henne på avstand.

2. Poison Ivy, Batman & Robin (Joel Schumacher, 1997)

Upopulær mening: Batman & Robin er min favoritt Batman-film.

Jeg skjønner jo at filmen ikke er bra, men den er jo så gøy! Camp av høyeste kvalitet som byr på Schwarzenegger-puns, en homoerotisk Batsuit med nippler, og ikke minst, stripper/drag queen hybriden i grønt: Poison Ivy (Uma Thurman).

De fleste strippere er nødt til å tilpasse seg kundene sine. Vi tjener mye bedre om vi ser mer eller mindre mainstreame ut og klarer å holde mesteparten av meningene våre for oss selv. Men ikke Poison Ivy! Hun kan være ond, bokstavelig talt giftig, gjøre striptease i et fluffy gorillakostyme, og fortsatt være den folk byr høyest for å gå på date med på auksjonen til Wayne Enterprises. Til og med Batman drar frem kortet for å betale for henne, og han slår meg ikke som en fyr som er lett å overtale på klubben. Men hvem vet? Kanskje militante veganere med alternative farger på håret er hans type?

3. Santanico Pandemonium, From Dusk Till Dawn (Robert Rodriguez, 1996)

I nesten 30 år har strippere blitt inspirert av showet til denne gudinnen, den aller første av oss som har danset til det som nå er en av de mest ihjelspilte låtene på strippeklubber over hele verden - nemlig Tito & The Tarantulas After Dark. (Sjæl ass.)

I Oslo hadde Satinico Pandemonium (Salma Hayek) vært en av de faste damene på klubben som alltid tjener penger, selv på en dårlig kveld. Hun er eksotisk og lekker, sier hun er latina til kunder som ikke bryr seg om at hun har øst-europeisk aksent, og er den eneste av damene som får lov til være barbeint på scenen (noe som bare skjer på klubber skrevet av Tarantino, forresten). Hun lager ikke drama, men vet at damene ikke liker henne fordi de er sjalue på all oppmerksomheten hun får, og for at hun alltid distraherer kundene med showene sine.

Jeg hadde dessverre vært en av de som stirrer misunnelig på scenen selv og helt glemt kunden jeg snakker med om Santanico var på klubben min. Må gi en petty liten shoutout til stripperen man kan se i bakgrunnen et øyeblikk, som tydeligvis ga faen i at det var Salma sitt øyeblikk, for hun er den eneste som også danser mens resten står stille og ser på showet.

Hehehe. Sleipt, men jeg respekterer the hustle. Get that bag, girl.

4. Diamond, Hustlers (Lorene Scafaria, 2019)

Cardi B har vært svært tydelig på at hun ikke danser lenger, men kjendisstatus har ikke stoppet henne fra å være en sterk stemme for bransjen som ikke legger skjul på hva hun jobbet med før hun ble hiphop-royalty, eller at hun trivdes mens hun gjorde det. Cardi var, og kommer alltid til å være, en av oss. Og jeg elsker henne, men etter å ha sett scenen hvor hun drar Constance Wu etter håret vekk fra en kunde er jeg også glad jeg aldri har jobba med henne.

Bitchy New York-strippere som heter Diamond er veldig gøy å se på film (det er forresten en i Anora også), men de hadde aldri orka å jobbe i lille Norge hvor det er skyhøy skatt, veldig lite cash, og ikke lov til å lugge kollegene sine på klubben. Hun hadde spist meg levende fra start, men noe sier meg at selv tøffe NYC-damer som lugger, ikke vil messe med et par av de litt skumle slaviske damene jeg har jobbet med. De som er rolige, og ikke legger skjul på at det er deg de snakker dritt om i mørke stemmer på russisk mens de ser deg rett i øynene, blyat. Men i det minste lugger de ikke.

5. Esmeralda, The Hunchback of Notre Dame (Gary Trousdale, Kirk Wise,1996)

Jeg skjønner at det kanskje føles litt på kanten å ta med Disney på listen over strippere på film, men… er ikke en Victor Hugo-historie som inneholder folkemord, kvinner som blir brent på bålet, og den kåte sangen han presten synger etter han tar kvelertak på ei dame litt på kanten når man skal lage en barnefilm? For ikke å nevne et visst skjellsord jeg tipper Disney angrer veldig på blir brukt gjennom hele filmen?

Nettopp.

Disneys Esmeralda er selvfølgelig ikke stripper på ordentlig, men hun var den første komplekse kvinnelige karakteren jeg kan huske å ha sett på film. Gjennom henne ble jeg introdusert til mange tanker om ting jeg ikke forsto før jeg ble eldre. For eksempel at det finnes maktmisbruk i religion, undertrykkelse av kvinner og minoriteter gjennom hele verdenshistorien, og menn som hater kvinner de ikke kan få.

Esmeralda er den perfekte blandingen av tøff og glamorøs, noe jeg beundret veldig som barn, og har mange av kvalitetene jeg verdsetter som stripper i dag. Hun ser ut som Disney-heltinnene jeg var vant med som barn, men hun var en fattig trubadur som viste seg å være så mye kulere enn hvilken som helst prinsesse!

En tøff og rebelsk romni kvinne som blir utsatt for undertrykkelse, men står opp for det hun tror på. Vakker og sjarmerende, men ikke redd for å bli sint og si hva hun mener. Hun er kreativ og empatisk, uavhengig av andre, og lever sitt eget liv uten skam.

For ikke å nevne at hun danser PÅ EN STANG mens FOLK KASTER PENGER PÅ HENNE. Og den slut-shamete presten sier “Look at that disgusting display” til soldaten med blondt flippskjegg som svarer “Yes sir!” på en veldig kundete måte. Dessuten ble hun spilt av Demi Moore i originalversjonen, som var aktuell i Striptease samme året.

6. Oola, Return of the Jedi (Richard Marquand, 1983)

Jeg kjøpte veldig mange t-skjorter for å imponere nerdete gutter da jeg var i tjueårene, men egentlig er jeg bare sånn passe fan av Star Wars. Det vil si jeg har sett filmene, kan forskjellen på Naboo og Tatooine, men sammenlignet med onkelen din som jobber i IT er jeg en stor poser som bare synes Star Wars er helt ok.

Det eneste unntaket er Return of the Jedi, som besteforeldrene mine i Minnesota hadde på vhs da jeg var liten, og likte mest på grunn av den delen i palasset til Jabba med alle de forskjellige monstrene, android torturkammeret, og Leia som kommer for å redde kjæresten sin. Skumle grisevakter og tøffe prinsesser i gullbikini var nemlig mye mer spennende enn romskip og gutter med lasersverd. Men det som skapte størst inntrykk var hun grønne danseren med de lange ørene som blir spist av rancoren til Jabba, altså Twi’leken som heter Oola (Femi Taylor).

Vi får dessverre ikke så mye tid med Oola før hun blir monstermat etter en krangel med sjefen midt i showet sitt, noe som minner meg litt om strippere som får sparken fra klubben etter litt for mye drama og krangling med management mens de er på jobb.

7. Cassidy, The Wrestler (Darren Aronofsky, 2008)

Helt ærlig, så er det lenge siden jeg så The Wrestler, så Marisa Tomei i rollen som aldrende stripper sitter ikke like friskt i minnet som for eksempel Nomi, men jeg husker nok til å ikke være helt klar for en rewatch ennå, nå som jeg har blitt den gamle dama på klubben selv.

Jeg begynte å danse da jeg var 23, men lærte fort at det kunne være lurt å si jeg var litt eldre til kundene, som også var litt eldre på den tiden enn gjengene i tjueårene jeg ser oftere nå som jeg har bikka 30. Altså kan jeg relatere til Cassidy, som er en flott dame (det er tross alt Marisa Tomei som spiller henne, hallo…). Det å få daglige påminnelser om alderen hennes har blitt en del av hverdagen på klubben.

Hun er dama på klubben som fortsatt er litt for snill, selv etter mange år som stripper, og ikke helt immun mot kunder eller yngre strippere som ler av henne. Men hun er også erfaren, ser fortsatt bra ut, og klarer å beholde jobben sin av en grunn.

8. Tarzan, Magic Mike XXL (Gregory Jacobs, 2015)

Enda en gamling på listen. Tarzan (Kevin Nash) er ikke like ung, like fin på håret, eller like god på voguing som kollegene sine, men han er ikke usikker av den grunnen. En ekte veteranstripper kjenner sine begrensninger, er trygg på erfaringen sin, og har ikke lenger noe å bevise.

Men samma det, Tarzan fortjener plassen sin på listen på grunn av den sminke-greia han gjør i XXL, for den er jævlig morsom.

Tarzan er sikkert både billig og ledig når klubbene i Oslo trenger å booke en mannlig danser til et utdrikningslag. Han er helt ok med å danse for andre menn, som han synes er mye høfligere og betaler bedre enn heterofile damer som har en tendens til å bite eller klå. Han har mange historier og forteller gjerne om da han dansa for Spice Girls i 1998!

9. Akasha, Queen of the Damned (Michael Rymer, 2001)

Ja, det er en sexy vampyrstripper med hodepryd på denne listen allerede, og jeg er klar over de mange likhetene mellom Satinico fra From Dusk Till Dawn og Akasha (Aaliyah) fra Queen of the Damned. Jeg begynner også å bli veldig klar over hvor mange filmer jeg egentlig burde være flau over å ha med på lista, men vet du hva? Alle kan kjøsse Pleaserne mine. Jeg har ikke noe jeg må bevise. Denne lista ruler. Selv verdens mest daterte vampyrfilm fra 2001.

Akasha er med på listen selv om hun egentlig ikke var en særlig stor innflytelse på meg som fremtidig stripper. Hun er ikke en karakter jeg liker så godt engang, fordi sorry…men Aaliyah var ikke en god skuespiller selv om hun var flink til å synge. Veldig pen å se på, men ganske kjedelig i rollen som antikk vampyrdronning som våkner for første gang på mange hundre år av… nu-metal, serr? Sov rett gjennom barokk, Mozart, og jazz, men måtte få med seg den flaueste rockesjangeren noensinne? Det er veldig gøy, men egentlig så kan jeg ikke le siden jeg… også liker det litt, ugh.

Jeg vet jeg burde skamme meg, og det gjør jeg virkelig. Har jobbet hardt for å skjule den siden av meg. Levde som hipster i mange år og danset bare til The xx og AraabMuzik de første ukene mine på klubben før jeg plutselig skjønte at der var helt lov å være harry. Det var samma for kundene hva jeg twerket til, så hvorfor ikke danse til musikken jeg faktisk hadde lyst til å bruke på scenen? Og det viste seg å funke veldig bra for meg å danse til nu-metal. Marilyn Manson, Korn og, ikke minst, soundtracket til Queen of the Damned jeg måtte stjele fra Youtube.

Jeg vokste fra meg de fleste av sangene på soundtracket, men det var Akasha som ga meg en av de mest brukte låtene mine gjennom 12 år: Change (in the House of Flies) av Deftones.

I Oslo er det nok bare meg som har dansa så mye til QOTD… altså er jeg egentlig Akasha. (Bare i str. 42.)

10. Henrik Kranz, EXIT sesong 2 (2021)

Litt skamløs selvpromotering til slutt, her! Rollen min som den kjedelige stripperen som blir kastet ned fra scenen før Henrik tar over er kanskje den største fleksen jeg har fra mine 12 år på stanga i Oslo.

Jeg husker godt hvor overraskende nervøs Tobias Santelmann var rett før han skulle filme pole dance showet sitt, noe han ikke fikk lenge å øve på før innspillingen på String Showbar våren 2020.

«Det er en ting alene i studio med instruktøren min, men nå må jeg gjøre det foran de profesjonelle,» sa han og tok en stor slurk fra pilsen sin rett før han skulle på (og jeg skulle brutalt ned fra) scenen.

Etter den første runden hans med inverts og mye mer avanserte spins enn jeg eller noen av de andre statistene i hæler kunne noensinne drømme om å klare etter bare et par timer med en instruktør, forsikret jeg han om at «det så bra ut, da!».

Altså får Henrik og showet hans den siste plassen på listen, mest fordi jeg ville skryte litt av meg selv.

I den nye Netflix-serien blir familien Miller konfrontert med en brutal oppvåkning. En morgen stormer politiet huset deres, arresterer familiens 13 år gamle sønn, og tiltaler ham for drap. Men han er jo bare et barn?

Alvorlige anklager

I sjokk, vantro og forvirring følger familien panisk etter til stasjonen. Far Eddie (Stephen Graham), mor Manda (Christine Tremarco) og storesøster Lisa (Amelie Pease) forsøker febrilsk å forstå hva som har skjedd. Hvordan kan den tilsynelatende blåøyde, barnslige og uskyldige sønnen Jamie (Owen Cooper) anklages for drap. Og hvem skal han ha drept?

Etterforskerne (Ashley Walters og Faye Marsay) forklarer at Jamie er tiltalt for å ha drept en klassevenninne, og at dette skal ha funnet sted kvelden før. En rekke prosedyrer igangsettes uten at Jamie eller faren kommer seg over sjokket. Bildet av en spe gutt som får sine rettigheter opplest, kroppsvisitert, og spurt om han har advokat er både rystende og forstyrrende.

Den britiske krimen

Britisk krim kan falle i en av to hovedgrupper; koselig eller bekmørkt. Førstnevnte er den klassiske påskekrimmen, typ Poirot, Miss Marple, og omhandler som regel overklassen. Den har også lite fokus på makabre detaljer og vold, og mer på personlige intriger og koselig stemning. Selv drap kan diskuteres over en kopp te. Sistnevnte er som regel lagt til arbeiderklassebyer, og skildrer større problemer som kan drive vanskeligstilte briter til å begå forferdelige handlinger. Her er Sherwood (2022), The Light in the Hall (2022) og den misvisende titulerte Happy Valley (2014-2023) gode eksempler. Disse kan anbefales for deg som vil ha en sosialrealistisk påskeferie fra helvete. Det er også her Adolescence faller inn.

Ikke hvem, men hvorfor

Adolescence faller ikke under den klassiske krimsjangeren whodunnit. Spørsmålet i denne krimen er ikke nødvendigvis «hvem», men «hvorfor». Hva er det som former barn, og hvordan de behandler hverandre. Etterforskerne oppsøker Jamies skole, og vår opplevelse av kaotiske klasserom, vanskeligstilte elever, mobbing, netthets og ropende lærere vil trigge aggresjon og angst i de fleste.

Adolescence betyr jo ungdom, og beskriver den litt flytende og udefinerbare prosessen hvor barn blir til voksne. Denne serien handler kanskje om et barn, men tematikken er voksen, og diskuterer arv og miljø, fattigdom og giftig maskulinitet på en høyaktuell og skremmende måte.

Ambisiøst virkemiddel

Hver episode i Adolescence er filmet i én sammenhengende tagning. Hver episode utspiller seg også på et nytt sted, og vi følger sakens reise gjennom flere faser og institusjoner. Dette virkemiddelet er både ambisiøst og, i denne serien, effektivt. Her er det ikke snakk om form over funksjon, og one-shotene er imponerende, effektive og mesterlig koreografert. Familiens panikk, kaoset på politistasjonen, og alle de forskjellige yrkene involvert i en arrest kommer som nye, angstinngytende slag for både familien Miller og seeren. Plutselig kommer kroppsvisitasjonen, så skal man snakke med en advokat, ta fingeravtrykk, og navigere tilsynelatende endeløse trange ganger.

Spesielt episode 3 er en imponerende prestasjon, hvor Jamie evalueres av psykologen Briony Ariston (Erin Doherty). Hennes spørsmål og formuleringer i møte med en nå institusjonalisert gutt er en gripende tenniskamp hvor konfrontasjonene, temaene og makten stadig hopper frem og tilbake. Coopers evne til å holde denne prestasjonen gjennom en tagning over så lang tid er spesielt imponerende gitt hans unge alder.

Bak kamera

Den meriterte nordengelske skuespilleren og produsenten Stephen Graham spiller ikke bare Eddie Miller. Sammen med Jack Thorne er han også seriens medskaper. Adolescence er regissert av Philip Barantini, som tidligere har brukt oneshot-tagninger i den BAFTA- og BIFA-nominerte filmen Boiling Point (2021), hvor Graham spilte hovedrollen.

Serieskaperne hadde et klart tema for serien. Målet var å spørre:

- Hva er det som skjer med våre unge menn i disse dager, og hva slags press får de fra andre ungdommer, fra internett, fra sosiale media?’ Og dette presset fra alle disse tingene er like vanskelige for barn her som verden over, sier Graham i et intervju med Netflix.

Adolescence er spennende og underholdende tross den mørke og alvorlige tematikken. Skuespillerprestasjonene er imponerende, og spesielt far og sønn Miller representerer to generasjoner av maskulinitet og mannsrollen, og hvilke forventninger og faktorer som former menn. Jeg vil absolutt anbefale serien, men kanskje ikke i påskeferien. Her blir ingenting bedre med en kopp te.

Skaper: Stephen Graham og Jack Thorne

Skuespillere: Stephen Graham, Ashley Walters, Erin Doherty, Faye Marsay, Owen Cooper

Sjanger: Krim/Thriller

Premiere: 13.03.2025 (Netflix)